Herold

For å unngå avfolking av Nord-Norge, og bedre balanse mellom landsdeler, må det radikal og nytenkende politikk til.

Det er ikke svartmaling å spå at vi er i startfasen av en langsom avfolking av Nord-Norge.

Befolkningen i Norge økte med 33.000 personer i 2025, viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), som kom denne uka.

Nord-Norge følger ikke den nasjonale trenden. Hele landsdelen, med 40 prosent av landarealet, fikk kun 675 flere innbyggere ifjor. Tromsø sto alene for nærmere 80 prosent av veksten (522 personer). Det hjelper ikke lengre å lukke øynene for hvilken vei det bærer. Dette er ikke forbigående.

Nordland var det eneste fylket i landet med nedgang i befolkningen (310 i minus). Bodø er i Mesterligaen i fotball, men ikke i befolkningsutvikling, byen kan notere en nedgang på 87 innbyggere.

I Finnmark ble det 246 flere sjeler, men Alta drar lasset nesten alene, med 197 nye innbyggere. Alta har forøvrig et pent fødselsoverskudd på 100, i en særstilling i Finnmark.

Befolkning

I fylket for øvrig vekker fødselstallene bekymring. I Gamvik og Loppa ble det født 5 barn, i Nesseby 7. Slik kunne vi fortsette, med en dyster liste, vi har å gjøre med en befolkning nesten uten reproduksjon.

Innvandring, i første rekke fra Ukraina, sminker tallene i Nord-Norge. Det er mange grunner til å håpe på fred i Ukraina i 2026. Men om bare halvparten av flyktningene skulle dra hjem fra Vadsø eller Sør-Varanger, vil det føre til dramatiske utslag på befolkningstallene til neste år.

Situasjonen er like vond som den er sann; Akershus og Oslo fungerer som avfolkningspumpe for distriktene.

Sentrifugalkraften er enorm. For å sette situasjonen i perspektiv: En enkelt kommune, Nordre Follo, fikk i fjor 11 flere innbyggere (686) enn de tre nordligste fylkene til sammen. Lørenskog (1499) fikk mer enn dobbelt så mange som Nord-Norge.

Det store bildet er tilbakegang i små og mellomstore distriktskommuner, et bilde som gjelder for hele Norge, men der utslagene er sterkest i nord.

Hvis vi foretar en tidsreise 25 år inn i fremtiden betyr det at den nordligste landsdelen vil se helt annerledes ut enn i dag.

Da kan vi stå overfor renefraflyttingsområder, for eksempel i Varanger og Helgeland, der vi i dag ser en langsom uttynning.

Skjalg Fjellheim, bio

Det bør være en selvfølge at kommunene i Nord-Norge opptrer ansvarlig, i takt med endringene.

Det kommer de forhåpentligvis til å gjøre. Uten behov fortvang fra Storting og regjering. De kommer til å mangle massivt med arbeidsfolk til å ta vare på de eldre. Derfor vil de selv til å se fornuften i å organisere velferd, tjenester og kommunegrenser på en annen måte.

Alt det som står mellom linjene i tallene fra SSB er naturligvis dramatisk for Norge, men det er også villet politikk.

Demografi kan være nådeløs.Men en naturlov er det ikke, en nasjonalstat kan korrigere utviklingen med virkemidler. I dag er det ikke vilje til det.

Selv om hovedtrenden er lavere fødselstall over hele landet, finnes det også store regionale forskjeller.

Det forklarer befolkningsveksten på Østlandet.Flere unge flytter dit og etablerer seg med barn og familie. Men ubalansen har også sammenheng med statlige investeringer og pengebruk over tid.

I E24 peker daglig leder for Initiativ Vest, Mathias Fischer i Bergen, på at Norge er et stort land, men at makteliten i Oslo er veldig liten, en slags vatikanstat i sentrum, for å bruke Fischers ord.

Der har maktboblen i hovedstaden snart støpt ned 50 milliarder i et nytt regjeringskvartal, med egen basketballbane i kjelleren. For ikke å snakke om toglinjer, motorveier og alle de statlige kulturbyggene i det samme området de siste årene.

Tilsvarende er det vegring mot det meste av investeringer i nord. I departementene er det kost-nytte som gjelder. Det er mye vanskeligere å riste ut en milliard til et tiltak i nord enn i sør.

Og legg merke til: Straks det blir snakk om et OL i Norge igjen, slår hovedstadsoffentligheten til igjen, og rammer det inn som noe uunngåelig i aksen Oslo-Lillehammer.

Selv ikke når løsningene ligger i dagen, vil de som tar beslutninger, gjøre noe med det.

Lavere skatt i Finnmark?Glem det. Justering av arbeidsgiveravgiften i Bodø? For dyrt. Hva med statens ansvar for å investere og rydde i de kaotiske tilstandene ved Tromsø lufthavn, den største i landsdelen? Still dere i køen.

Hva med flypriser som ikke ruinerer folk som lever og bor i Vesterålen og Hammerfest? Kommer ikke på tale. Bedre vilkår for pasienter som må reise med fly fra Vardø og Kirkenes? Vi har ikke råd akkurat nå.

Primærnæringene er knapt skyggerav det de var. Det finnes mange stortingsmeldinger om fiskeri, landbruk og mat som selvforsyning og beredskap, men i praksis er det vegring mot å prioritere det. Denne forvitringen av de gamle naturbaserte hjørnesteinene i nord, svekker i det minste EU-motstanden, heldigvis, vil mange si, når man ser hva Norge har brukt selvråderetten til.

Et annet illevarslende eksempel er hvordan Forsvaret ser gjennom fingrene med Nordsjøturnus. Etterhvert som Forsvarets aktivitet øker i nord, har det blitt den altoverskyggende metoden.

Nord-Norge brukes som et sted offiserenebygger karriere, et sted de reiser til på mandag, og tilbake til Ullensaker og Asker på torsdag kveld.

Personell blir ikke bosatt, de tar ikke flytting verken til Bardu eller Porsanger. At Forsvaret selv opptrer som versting, og aksepterer slike ordninger, i en tid der Nord-Norges strategiske betydning igjen er tydelig, viser at det går en grense for den militære disiplinen, når den utfordrer hensyn til bekvemmelighet.

Når ordførerne i forsvarskommunene spør Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben hvorfor det må være slik, de går jo glipp av skatteinntekter, møtes de med taushet og tåketale.

Men slik er det gjerne med Nord-Norge. Det har blitt landsdelen det snakkes aller mest om, med store blokkbokstaver, men gjøres minst for.

For å snu situasjonen, må det radikalog nytenkende politikk til. Men det kommer neppe de mange tusen ansatte i det nye og prangende regjeringskvartalet i Oslo sentrum, til å gå med på.