Herold

Når kritikk glir over i personifisering, uthenging og konstant mistenkeliggjøring, skjer det noe med både debatten og menneskene i den.

Epstein-avsløringene har trigget en forståelig reaksjon: avsky, raseri og et brennende behov for ansvarliggjøring. Når mektige mennesker har beveget seg i nærheten av en overgriper, skal det undersøkes, og hvis de er skyldige i noe skal de straffes! Punktum.

Men her kommer det ubehagelige spørsmålet vi helst skyver unna: Hva gjør vi med disse personene før vi vet hva som faktisk er sant – og hva gjør det med oss som samfunn når vi gjør offentlig mistenkeliggjøring til en folkesport i kommentarfeltene?

I kjølvannet av lekkasjer av dokumentfiler og navnelister oppstår en farlig snarvei: navn blir lik skyld. Kontakt blir lik deltakelse. Og “har vært i samme krets” blir til “må ha visst”. Noen visste. Noen var delaktige. Og de må holdes ansvarlige. Men det betyr ikke at alle som nevnes, alle som har møttes, alle som har vært på et arrangement, automatisk har gjort noe straffbart.

Det er ikke en detalj. Det er forskjellen på rettsstat og gatedomstol.

Samtidig ser vi et mønster som går langt utover Epstein-saken. I store omstillinger og konflikter – innen helse, politikk, næringsliv og offentlig sektor – blir komplekse beslutninger gjort om til moralske dramaer med ett ansikt. Direktøren. Statsråden. “Helsetoppen”. Den som “må ta støyten”. Kritikk er nødvendig. Makt skal tåle lys. Men når kritikk glir over i personifisering, uthenging og konstant mistenkeliggjøring, skjer det noe med både debatten og menneskene i den.

For offentligheten har fått en ny motor: delinger, algoritmer og tempo. Den som roper høyest og oftest, vinner rekkevidde. Den som nyanserer, taper oppmerksomhet. Og et menneske med navn og familie blir redusert til et symbol, et målskivebilde, en “sak”, som om det ikke finnes en person i andre enden som faktisk skal tåle dette døgnet rundt.

Grensen for hva som er greit, kan ikke være “hva vi føler i øyeblikket”. Den må ligge i prinsipper!

Vi kan kreve svar uten å felle en dom. Vi kan stille harde spørsmål uten å drive personifisert karakterdrap. Vi kan ettergå makt uten å gjøre alle som nevnes til rettsløse figurer i et kommentarfelt.

Det er lett å si at “de får tåle det” når det gjelder mennesker med posisjon. Og ja: Offentlige roller tåler mer innsyn. Men de tåler ikke uendelig personlig press uten konsekvenser. Når presset blir totaliserende og når det følger etter deg på jobb, hjem, i innboksen, i telefonen, i familien, i det du trodde var privatliv, da er vi ikke lenger i en kritisk offentlighet. Da er vi i en moderne gapestokk.

Og gapestokken har en pris. Ikke bare for den som henges ut og «må tåle presset», men for oss alle.

Sluttbudskapet er egentlig enkelt: Dette handler om enkeltmennesker. Mennesker som kan være skyldige, mennesker som kan være uskyldige, mennesker som kan ha gjort feil uten å ha begått lovbrudd, men uansett mennesker som utsettes for et umenneskelig press når navn, rykter og spekulasjoner går på høygir, og her har media en stor rolle å styre debatten.

Hvis vi som publikum, medier og samfunn bidrar til å øke det trykket uten å bry seg om fakta, er faren stor for at noen knekker. Og ja, vi har dessverre flere eksempler på at mennesker under massivt offentlig press ikke orker mer. Det er et faktum vi ikke kan moralisere oss bort fra.

Vi må derfor holde fast ved en tilsynelatende selvmotsigelse: Kompromissløs jakt på sannhet og ansvar, men samtidig kompromissløs respekt for menneskeverdet og rettferdig prosess.

For den dagen vi gjør offentlig knusing av enkeltpersoner til normaltilstand, har vi ikke bare mistet nyansene. Da har vi mistet noe langt viktigere: evnen til å se mennesket bak overskriften.