Herold

Når torskebestanden kollapser, rammes også en truet art på land.

På Myre er Skreifestivalen i full gang. Det er et viktig arrangement som setter flomlys på den unike fisken vi har besøk av på nyåret, enten det gjelder å nyte den eller å forvalte den. Men i år er bakteppet dystert.

Sist uke ble det levert under halvparten så mye skrei i Vesterålen som i uke åtte i fjor. Slik har det i stor grad vært siden sesongen kom i gang. Kvotene er små og fisket er ikke noe å ta bølgen for.

Det er ikke bare skreien det står dårlig til med. Det har ikke vært så lite fisk i havet i vårt årtusen, skal vi tro forskerne. Havforskningsinstituttet har beregnet at den samlede mengden i norske havområder er halvert fra toppåret 2013. Ved siden av skreien, sliter makrellen, silda, lodda og tobisen, som de store fiskeslagene lever av.

Bestander vil alltid svinge. Naturen har sine sykluser. Men det vi ser nå er likevel dramatisk, kanskje mer enn mange vil ta inn over seg. Vesterålen og naboregionene har til alle tider levd av å høste havet. Nå er det lite å leve av, og kanskje ser vi også tegn til at torsken foretrekker Finnmarka framfor Vesterålen og Lofoten, i tråd med spådommer om hvordan klimaendringer vil virke på livet i havet.

Mangelen på fisk er selvsagt alvorlig for fiskerne. Men mange fiskebåtredere har hatt mulighet til å samle kapital for magre år. En god del av dem som kjøper fisken for å bearbeide og formidle den videre til markedene har ikke hatt samme lønnsomhet selv i de gode årene. Særlig gjelder det de delene av næringa som må vente i månedsvis på betaling fra de kjøper råstoffet til inntektene kommer inn fra den ferdige tørrfisken.

Når en fiskekjøper stilles overfor krav til å se dypt inn i valutamarkedet og være spåmann i internasjonal politikk, samtidig som man driver fiskebruk, har noen hver sin fulle hyre.

Akkurat nå er det lett å spå at ikke mange i bransjen kommer til å tjene penger i år. Det beste man kan håpe på er selvsagt gode priser i eksportmarkedene, men det er grenser for hva som kan kompenseres av prismekanismene. Det minste man kan håpe på er at kjøperne og landindustrien står han av, ved hjelp av kapital fra kistebunnen og velvillige finansieringsinstitusjoner.

Uten landsida dør kystsamfunn. Uten kystsamfunnene dør kysten. Så enkelt er det.