Heia HĂ„ker!
Plus
Blir vi lykkeligere etter 18 OL-gull?
â Idar, hĂžrte du at det ble to gull til Norge i dag?
Det var friminutt pÄ Myre barneskole denne februardagen i 1972. Jeg gikk i fjerde klasse. Det var vinter-OL i Sapporo, langt der borte i Japan. Det var stas med slike olympiske leker, tenkte nok vi ti-elleve-Äringer, som gjerne fulgte med nÄr det var skÞyter pÄ TV, og Knut BjÞrnsen og Per Jorsett satte i gang med rundetider og oppdateringer pÄ de stÞrste stjernene pÄ isen pÄ den tiden. Det var Ard Schenk. Det var Kees Verkerk. Og det var Roar GrÞnvold, som gjerne tok opp kampen mot de nederlandske stjernene, som dominerte sporten pÄ den tiden. Ja, det gjÞr vel Nederland saktens i dag ogsÄ, et halvt Ärhundre og vel sÄ det senere.
Ja, det ble to gull den februardagen i 1972. To olympiske gull til lille Norge. Jeg husker kameraten min som formidlet det gledesstrÄlende budskapet i friminuttet. Magnar Solberg hadde gÄtt til topps pÄ 20 kilometer skiskyting, og han forsvarte dermed gullet fra Grenoble fire Är tidligere. PÄl Tyldum vant femmila i Sapporo og skrev seg inn i norsk olympisk historie.
Totalt ble det 12 norske medaljer under vinter-OL i 1972. Solberg og Tyldum var de eneste som kom hjem med det edleste metallet, men Norges tropp innkasserte i tillegg fem sÞlv- og fem bronsemedaljer pÄ de 35 Þvelsene den gangen.
De siste ukene har vinterlandet Norge opplevd en olympisk gullfeber som aldri tidligere. Vi har tatt gull etter gull, og sÞlv- og bronsemedaljer i fleng under lekene i Milano og Cortina. Norge ble beste nasjon, for fjerde vinter-OL pÄ rad. Vi satte ny gullrekord med 18 medaljer, og slo dermed vÄr tidligere rekord med 16 gull i Beijing i 2022.
Det skal noe til for Ä ta inn all denne suksessen. Tenke seg 18 gull, 12 sÞlv og 11 bronse. 41 medaljer totalt. Rekord det ogsÄ. Blir vi mer lykkelige av alle disse prestasjonene som vÄre fremste idrettsutÞvere stÄr for, kanskje? Tja, kanskje, kanskje ikke. For fÞrste gang pÄ flere vinter-OL fikk jeg skikkelig anledning til Ä fÞlge sendingene pÄ TV. Det ble mange minneverdige Þyeblikk. Mye fortettet spenning og kamp om hundredeler fÞr mÄllinja passeres. De som har marginene pÄ si side, og de som ikke har det. Glede og skuffelse side om side. Fascinerende er det uansett.
Men, tilbake til februar 1972. Den sesongen hadde Norge fĂ„tt en alpinist som hadde vist at han kunne hevde seg helt i toppen, i konkurranse med de store stjernene, primĂŠrt fra Mellom-Europa. Erik HĂ„ker het han, og var fra Oppdal. Et par mĂ„neder fĂžr OL hadde han gĂ„tt til topps i storslĂ„mrennet i Val dâIsere i Frankrike â rennet som Ă„pnet verdenscupsesongen 1971/72. Da fĂžrste omgang i OL-storslalĂ„men var avgjort i Sapporo, sto Erik HĂ„ker igjen som leder. Den gangen gikk rennet over to dager, sĂ„ andre omgang ble arrangert fĂžrst dagen etter. Oj, oj, her var det kanskje et nytt gull pĂ„ vei, sĂ„ TV-seere som ville ha med seg HĂ„ker i den spennende andreomgangen mĂ„tte benke seg natterstid, da Japan ligger mange timer foran oss.
Vi gikk mye langrenn i fĂžrste halvdel av 1970-tallet, husker jeg. Friske karusellrenn pĂ„ gnistrende vinterkvelder. Alpint var noe heller eksotisk, som «andre» drev med. Men jeg fattet interesse for denne sporten som sĂ„ sĂ„ vanskelig ut nĂ„r du skulle gjennom alle de umulige portene i slalĂ„mlĂžypa, for ikke Ă„ snakke om vĂ„ghalsene som bokstavelig talt hev seg utfor i stupbratte utforlĂžyper i stor, stor fart. SĂ„ Erik HĂ„ker ble vel mitt fĂžrste sportsidol, der han ganske sĂ„ alene fra Norge konkurrerte mot Gustavo Thöni, Roland Collombin og de andre store stjernene. Han vant ikke alltid, HĂ„kerân. Slett ikke. Det var knall og fall sĂ„ det holdt. Slik som i andre omgang i storslalĂ„mrennet i OL i 1972.
Men, de gangene han gjorde det bra, var det en ubeskrivelig lykkefÞlelse. Sikkert har det noe med personligheten til en idrettsutÞver Ä gjÞre, nÄr du spesielt velger Ä fÞlge den eller den personene. Det er vel pÄ samme mÄte om du fÞlger et fotballag i medgang og motgang. à blÞ for drakta, heter det visst pÄ fotballsprÄket.
De siste tiĂ„rene har Norge gjort det sĂŠrdeles godt i sĂ„ og si alle vinteridretter, ikke minst i alpint. Forvente er vi sĂ„ visst blitt. Jeg husker at pĂ„ 1970- og 1980-tallet kunne en topp ti-plassering i et alpint verdenscuprenn resultere i fĂžrstesideoppslag i landets stĂžrste aviser. I dag er det ikke sikkert at en verdenscupseier blir tilgodesett med en liten notis pĂ„ fĂžrstesida en gang. Vi tar det vel for gitt at Norge skal vĂŠre best, da. NĂ„ etter â og for sĂ„ vidt ogsĂ„ under â OL sĂ„ har Norge fĂ„tt stor oppmerksomhet fra verden pĂ„ «hvordan vi fĂ„r det til?». Alt ligger sĂ„ godt til rette i Norge, var det noen som sa.
Ja, det stemmer nok bra det. Landet vÄrt gir velstand og trygghet til innbyggerne. De beste idrettsutÞverne fÄr anledning til Ä drive med sin idrett pÄ heltid, og har gjerne sponsorer i bakkant som gjerne punger ut for Ä fÄ sin logo knyttet til utÞveren. Det betaler seg gjerne begge veier. Tilbake i 1972 var olympiske leker kun for amatÞrer, het det seg. UtÞvere som tjente penger pÄ sporten skulle derfor ikke fÄ lov til Ä delta. To dager fÞr lekene Äpnet i 1972 ble den Þsterrikske alpinisten Karl Schranz under stort medieoppstyr diskvalifisert for deltakelse for Ä ha brutt amatÞrreglementet. Han skulle ha tjent penger for Ä promotere skiprodusenter.
I dag er det fritt fram for Ă„ tjene penger pĂ„ sporten sin, og for Ă„ hevde seg i toppen er det gjerne nĂždvendig Ă„ kunne ha idretten som «yrke» de Ă„rene en satser for fullt. Og med den velstanden det norske samfunnet har oppnĂ„dd de siste tiĂ„rene, ligger alt til rette for at det kan vĂŠre slik. For 50 Ă„r siden var ikke de materielle levekĂ„rene i Norge pĂ„ hĂžyde med dagens. Men derfor smakte det kanskje ekstra godt nĂ„r en Erik HĂ„ker viste at Norge kunne vĂŠre pĂ„ toppen av resultatlista â en gang iblant i det minste.
I Milano Cortina 2026 sto det ikke mindre enn 116 Ăžvelser pĂ„ programmet, en formidabel Ăžkning fra de 35 i Sapporo i 1972. Du skal «jobbe hardt» som TV-seer for Ă„ fĂ„ med deg alt. Norge sto altsĂ„ pĂ„ toppen i 18 av de 116 Ăžvelsene. Mange har fĂ„tt uforglemmelige Ăžyeblikk, som utĂžver, som tilskuer pĂ„ plass i Italia eller â som de aller fleste av oss â som TV-seer. Seks gull til KlĂŠbo er jo formidabelt. LikesĂ„ fristilkjĂžreren Tormod Frostads sistehopp i big air, som brakte ham til topps.
Kanskje har det noe med den posisjonen Norge har opparbeidet seg Ä gjÞre? At vi er blitt sÄ gode? Jeg klarer liksom ikke helt Ä slippe den store jubelen lÞs nÄr vi tar gull etter gull etter gull og ender pÄ 18. Det gÄr kanskje litt inflasjon i det hele? Ikke misforstÄ, jeg unner alle gullvinnere sine medaljer. Men er det kanskje ikke vel sÄ spennende nÄr vi som nasjon er pÄ vei opp, og ikke pÄ toppen? De to gullmedaljene i 1972 ble kanskje satt vel sÄ mye pris pÄ som alle de vi tok i 2026? Uansett, OL gir uforglemmelige Þyeblikk. Brasil tok sin fÞrste medalje i et vinter-OL, da norskbrasilianeren Lucas Braathen vant storslalÄm. Da fikk jeg litt assosiasjon til Erik HÄker.
Et annet minneverdig Þyeblikk er kunstlÞperen Mikhail Sjadorov fra Kasakhstan. Han kunne knapt tro at han tok gull pÄ isen i Milano. Det ble den eneste medaljen til Kasakhstan under lekene. Jeg tipper at folk der borte i Sentral-Asia satte umÄtelig pris pÄ prestasjonen, og kjente pÄ lykkefÞlelsen. Litt sÄnn som jeg kjente pÄ da Erik HÄker kjÞrte i verdenscupen og kanskje fikk en pallplass. Forresten, en topp fem-plassering var ogsÄ storveis.