Herold

«De fotfølger, ringer døgnet rundt og analyserer kroppsspråk. Kan man både drive massivt medietrykk – og innta rollen som moralsk vokter når krisen rammer?», skriver Haakon Eliassen.

I Jagland-saken har norsk presse gjort det den skal: avdekket forhold rundt en tidligere statsminister som det er legitim offentlig interesse i. Undersøkende journalistikk om makt, habilitet og økonomiske disposisjoner er en kjerneoppgave.

Men det er forskjell på kritisk journalistikk og maksimal eksponering.

Når summen blir større enn enkeltsakene

Når en profilert politiker havner i medienes søkelys, ser vi et velkjent mønster: Kameraer jakter ham over alt. Telefoner som ringer døgnet rundt. Konfrontasjoner på gaten. Kommentatorer som analyserer kroppsspråk, taushet og tonefall. Alt tolkes, vinkles og dramatiseres. Ingen redaksjoner vil stå igjen som den som «ikke dekker saken».

Hver publisering kan isolert sett forsvares. Hver konfrontasjon kan begrunnes. Men omfanget og intensiteten i dekningen oppleves tidvis som helt ekstrem for den som står midt i stormen.

Ansvar – men når?

Så, når situasjonen tipper over i psykisk krise, risiko for selvmord eller spekulasjoner om selvmordsforsøk, skifter tonen. Nå vises det til Vær varsom-plakaten. Nå understrekes hensynet til pårørende, smitteeffekt og skadepotensial. Og det er riktig – og helt i tråd med presseetiske veiledere, som krever stor varsomhet ved omtale av selvmord.

Poenget er derfor ikke at pressen burde omtale et udokumentert selvmordsforsøk. Tvert imot: Å avstå fra det er god presseskikk.

Spørsmålet er et annet: Kan man først bidra til et massivt, personfokusert og vedvarende trykk – og deretter avgrense ansvaret til det ene øyeblikket hvor man velger å ikke publisere?

Jeg advarte tidlig mot det samlede medietrykket mot Mette-Marit for hennes tilknytning til overgriperen Jeffrey Epstein. Ikke fordi saken ikke skulle dekkes – men fordi intensiteten og personfokuset i både redaktørstyrte og sosiale medier beveget seg i retning av en ren klappjakt.

Pressens samlede ansvar

Pressen er ikke årsaken til alle personlige kriser. Ansvar ligger først og fremst hos den enkelte. Men når mange redaksjoner samtidig skrur opp volumet, må de også tåle at det blir stilt spørsmål ved den samlede effekten. Jeg forstår at det er en krevende øvelse for et medie å dempe seg når konkurrenten bare øker trykket. Men nettopp derfor er dette et systemisk problem bransjen må ta tak i fellesskap.

Etter Tore Tønne-saken ble begrepet «det totale mediepresset» stående igjen som en smertefull påminnelse. Hvert medium tok egne, redaksjonelle beslutninger. Likevel ble summen overveldende.

Når Gunnar Stavrum i sin kritikk av iNyheter viser til denne historien, men nøyer seg med å peke på det alternative mediets overtramp, oppstår et analytisk hull: Det strukturelle ansvaret forsvinner.

Det er mulig å skille mellom to ulike vurderinger:

A: Skal man omtale et selvmordsforsøk?

B: Har mediene et ansvar for å vurdere – og begrense – summen av sitt eget trykk?

Det første spørsmålet har klare presseetiske retningslinjer. Det andre er mer krevende – og diskuteres sjeldnere. Presseetikken og klagesystemet er i stor grad innrettet mot enkeltoppslag, ikke mot den samlede effekten av flokkmentalitet, konkurranselogikk og klikkøkonomi.

Selektiv moralposisjonering

Når redaktørstyrte medier kritiserer alternative medier for manglende ansvarlighet, uten samtidig å diskutere egen bruk av aggressiv konfrontasjonsjournalistikk, døgnkontinuerlig dekning og eskalerende dramaturgi, blir det lett en selektiv moralposisjonering – der man fremstår ansvarlig i enkeltsaken, men slipper å diskutere systemet som skapte trykket.

Dette handler ikke om å frede en tidligere statsminister eller avlyse kritisk journalistikk om makt, korrupsjon og habilitet. Det handler om intensitet, form og totalitet. Hvor mange konfrontasjoner er egentlig nødvendig? Når går informasjonsbehov over i repetisjon? Og når blir tilstedeværelsen mer show enn journalistikk?

Kan PFU bidra?

Pressens ansvar for å ta hensyn til mennesker i krise knytter seg ikke bare til hva man lar være å trykke i en enkelt publisering. Det handler også om hvordan hele dekningen bygges opp over tid – tempoet, volumet og konkurransen mellom redaksjoner.

Hvis redaktørstyrt presse virkelig mener alvor med sitt samfunnsoppdrag, holder det ikke å påpeke andres presseetiske overtramp. Bransjen trenger en ærlig samtale om hvordan konkurranselogikk og tempo påvirker dømmekraften – og hvilke mekanismer som finnes for å håndtere summen av eget trykk.

Jeg har ingen fasit, men ett spørsmål bør stilles: Bør det for eksempel være mulig for Pressens Faglige Utvalg å kritisere ikke bare enkeltsaker, men intensiteten i en samlet dekning over tid? Ikke for å dømme enkeltredaksjoner for andres handlinger, men for å sette en standard for hva som er akseptabel belastning. Kanskje kan en slik bevisstgjøring bidra til at spørsmålet "Er dette egentlig nødvendig i dag?" oftere stilles før publisering, ikke bare i etterpåklokskapens lys.

Det svaret skylder pressen både seg selv – og menneskene den retter søkelyset mot.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.