Herold

Det er urovekkende å se hvordan konservative og høyreorienterte krefter får stadig større rom til å definere hva som skal være synlig i det offentlige rom.

Når mer religiøs praksis og tradisjonsbundet innflytelse presses inn i skolen igjen, oppleves det som en utvikling der prinsippet om en livssynsnøytral offentlig arena utfordres. Samtidig kan dette gi en følelse av at verdier som åpenhet, mangfold og likeverd svekkes.

Norsk skole skal være et sted der barn lærer, utvikler kritisk tenkning og opplever tilhørighet – uavhengig av tro, bakgrunn eller livssyn. Derfor skaper det bekymring når politiske vedtak åpner for religiøse samlinger i skoletiden.

Nøytralt fellesskap

Forslag om å pålegge skoler å tilby gudstjenester, fremmet med støtte fra blant annet Kristelig Folkeparti og deler av Fremskrittspartiet, reiser prinsipielle spørsmål. Skolen skal ikke fungere som en forlengelse av religiøse institusjoner, men som et nøytralt fellesskap hvor alle elever – også de som ikke tilhører majoritetsreligionen – føler seg inkludert.

Dette handler ikke om å være mot kristendom. Kristendommen har en viktig historisk og kulturell plass i Norge. Men når religiøse handlinger flyttes inn i obligatorisk skoletid, beveger man seg fra kulturformidling til noe som kan oppleves som forkynnelse. Barn skal ikke presses til å delta i religiøs praksis for å unngå sosial utestengelse.

Religiøst press

Kunnskapsdepartementet har et særlig ansvar for å sikre at norsk skolepolitikk ivaretar prinsippet om et inkluderende læringsmiljø. Skolen skal være et sted for kunnskap, demokrati og kritisk refleksjon – ikke politisk eller religiøst press.

Noen argumenterer med tradisjon. Men tradisjon alene er ikke et tilstrekkelig grunnlag for å legitimere praksiser som kan ekskludere deler av elevmassen. I et moderne, mangfoldig samfunn må skolen være et rom hvor alle elever, uavhengig av tro eller livssyn, kan føle seg trygge.

Når religiøse samlinger lovfestes samtidig som andre symboler og uttrykk problematiseres, oppstår en uheldig dobbelstandard. Signalene som sendes til barn og unge, betyr noe. Skolen skal ikke lære barn at tilhørighet er betinget av religiøs deltakelse.

Forkynnelse

Debatten handler derfor ikke om religionens verdi, men om grensene mellom tro, politikk og utdanning. Dersom skolen skal være et fellesskapsprosjekt, må den også være et livssynsnøytralt rom hvor ingen barn føler at de må delta i forkynnelse for å passe inn.

Vi redder ikke kulturen ved å gjeninnføre religiøs forkynnelse i skolen. Det å presse mer religion inn i offentlige institusjoner bidrar ikke til å styrke kulturarven – det signaliserer heller en vilje til å reversere utviklingen mot et mer åpent og inkluderende samfunn.

Opplæringslova § 14-5 fastslår forbud mot forkynning i grunnskoleopplæringen.