Herold

«Eviny er utbygger som har sendt inn planinitiativ for vindkraft på Slettene i Skjold, Vindafjord. Oppstartsmøte med kommunen er avholdt, og de arbeider nå med plan og utredningsprogram. I et nylig leserinnlegg på nettstedet Europower med tittelen «Vi må få lov til å greie ut våre prosjekt på lik linje med andre byggeprosjekt» peker Eviny blant annet på hvor krevende det er for lokalpolitikere å stå i vindkraftprosesser. Det er et viktig poeng, og jeg er helt enig. I små bygder kjenner vi politikerne våre som sambygdinger, naboer, kollegaer eller venner. At noen tar på seg slike verv, er avgjørende for lokaldemokratiet – og det fortjener respekt!

Samtidig er det nødvendig å løfte blikket og se hele bildet. For disse prosessene er ikke bare krevende for politikerne, de er også – og i større grad – belastende for lokalsamfunnet. Dette perspektivet er i liten grad omtalt i innlegget fra Eviny.

For innbyggere, grunneiere, naboer og brukere av områdene kan vindkraftprosesser innebære mange år med usikkerhet. Frykten for at omfattende naturinngrep kan bli en realitet, uten at man opplever reell påvirkningskraft, er en stor belastning. Slik usikkerhet påvirker livskvalitet, bruk av naturen, eiendomsverdier og tilliten til beslutningsprosessene. All risiko og konsekvenser ligger hos naturen og de som bor i området.

Når Eviny skriver at vi som er imot «gir høylytt uttrykk for, og legger stort press på lokalpolitikerne», håper jeg våre folkevalgte forstår at dette «presset» i stor grad er et uttrykk for engasjement og omsorg for kommunen. En likegyldig kommune er ikke en god kommune.

Derfor er det avgjørende at kommunene har mulighet til å gjøre tidlige og tydelige avklaringer. Et tidlig nei er ikke nødvendigvis et uttrykk for motstand mot kunnskap eller utredning, men kan være et ansvarlig valg når konfliktpotensialet er høyt og de overordnede politiske føringene er klare.

I Vindafjord, som i mange andre kommuner, er store deler av aktuelle områder avsatt til LNF-formål i kommuneplanen. Kommunen har ikke frigitt arealer til vindkraft. Likevel ser vi at utbyggere inngår private – og ofte lite åpne – avtaler med grunneiere og fremmer planinitiativ i slike områder. Etter mitt syn skaper dette en lite forutsigbar situasjon, både for lokalsamfunnet og for kommunen.

Når private avtaler inngås i områder som ikke er politisk avklart for vindkraft, flyttes presset over på kommunen og innbyggerne. For mange kan det oppleves som om utviklingen allerede er i gang, selv om det verken foreligger politisk vilje eller planmessig grunnlag. Dette bidrar til å forlenge konflikter og forsterke belastningen for dem som bor i området.

Forutsigbar arealforvaltning handler ikke bare om utbyggernes behov for klare rammer, men også om at kommunale planer respekteres. Kommuneplanen er et politisk vedtatt styringsverktøy, ment å gi både innbyggere og næringsliv trygghet om framtidig arealbruk. Når denne undergraves i praksis, svekkes tilliten til planprosessene.

Det er også nødvendig å problematisere påstanden om at vindkraft bør behandles «på lik linje med andre byggeprosjekter». Vindkraft skiller seg grunnleggende fra de fleste andre byggesaker, både i omfang, varighet og konsekvenser. Der vanlige byggesaker ofte gjelder avgrensede inngrep i allerede utbygde og regulerte områder, innebærer vindkraft en industrialisering av store, sammenhengende naturområder – ofte i utmark som i dag er lite påvirket.

Vindkraftanlegg har en levetid på flere tiår og medfører varige landskapsendringer gjennom veibygging, sprenging, fundamentering og kraftlinjer. Inngrepene er i praksis irreversible innenfor overskuelig tid, også etter en eventuell nedlegging. Konsekvensene rammer ikke bare de nærmeste innbyggerne, men allmennheten gjennom tap av naturverdier, friluftsområder og stillhet.

I tillegg har vindkraft et særlig høyt konfliktnivå, både lokalt og nasjonalt. Erfaringer fra hele landet viser at slike prosesser ofte skaper dype og langvarige konflikter i lokalsamfunn, nettopp fordi inngrepene er så omfattende og berører felles ressurser. Dette er bakgrunnen for at vindkraft er gitt særskilte prosesskrav i lovverket, med en tydelig kommunal rolle i tidlig fase.

Å behandle vindkraft som en ordinær byggesak ville derfor ikke være uttrykk for likebehandling, men for manglende forståelse av tiltakets faktiske konsekvenser. Ulik behandling av ulike tiltak er ikke forskjellsbehandling – det er en lovpålagt forutsetning for ansvarlig arealforvaltning.

Kommunal- og distriktsdepartementet og Energidepartementet la 1. juli 2023 fram en veileder for planlegging og konsesjonsbehandling av vindkraftanlegg på land. Her heter det blant annet at kommunen ved mottak av planinitiativ «skal foreta en reell vurdering av planinitiativet og virkningene av det før de tar stilling til om de ønsker å la planinitiativet føre fram, eller om de ønsker å stoppe det».

Etter min mening er dette ikke gjort i de planinitiativene som er mottatt i kommunen. I dialog med enkelte politikere er vi uenige om dette. De viser blant annet til et verbalvedtak i budsjettsammenheng:

«Kommunedirektøren peiker i framlegg til verbalvedtak på at reduksjon i tenester kan unngåast eller reduserast dersom det kjem nye inntekter til kommunen. Kommunestyret er samd i dette, og vil difor i utgangspunktet gjerne ha slike tiltak til behandling. Me ber om at slike saker følgjer vanleg saksgang, så vil innspel politisk koma i behandling av planprogram og reguleringsplan.»

I kommunen sitt eget delegeringsreglement står det blant annet:

"Alle saker som er prinsipielle etter kommunelova §5-4 skal handsamast av kommunestyret. I tillegg skal saker som er av «politisk» karakter handsamast av politisk organ. Dersom det er tvil om ei sak er «prinsipiell» eller «politisk», skal ordførar og kommunedirektør avklare dette saman.

Saker som ikkje er prinsipiell eller politisk inkluderer følgjande:

• Saker der avgjerd vert tatt etter retningsliner som er fastlagt gjennom politiske vedtak, budsjettrammer, overordna kommunale planar, instruksar og tidlegare praksis
• Saker der avgjerd er styrt av overordna sentralt regelverk
• Saker som ikkje treng meir enn fagleg og/eller regelstyrt handsaming (ikkje politisk vurdering)

Saker der eit vedtak vert styrande for korleis liknande saker skal løysast i ettertid (presedenssaker) skal handsamast som «politisk».

Etter min vurdering kan ikke et slikt verbalvedtak tolkes som en politisk avklaring av et konkret vindkraftprosjekt. Det gir heller ikke administrasjonen fullmakt til alene å avgjøre om slike saker skal føres videre, og det erstatter ikke kravet om en "reell vurdering av virkningene før man tar stilling til planinitiativet".

Når et konsesjonspliktig vindkraftanlegg i LNF-område behandles uten tydelig politisk behandling, mener jeg kommunen både tøyer sitt eget delegeringsreglement og undergraver den politiske styringen kommuneloven er ment å sikre. Vindkraft i LNF-områder er heller ikke hjemlet i gjeldende kommuneplan, og kan derfor ikke sies å være avgjort gjennom tidligere politiske vedtak eller etablert praksis. Tvert imot vil et vedtak om å føre et slikt planinitiativ videre være presedensskapende og styrende for hvordan lignende saker håndteres i framtiden. Dette handler ikke om å være for eller mot vindkraft, men om at reglene for åpen, etterprøvbar og politisk forankret planbehandling faktisk følges.

Dette var også Bent Høie, statsforvalter i Rogaland, inne på i sitt leserinnlegg i H-Avis forrige uke: «Statsforvalteren – en fare for demokratiet?».

Erfaringer fra andre vindkraftutbygginger, også i vår nabokommune Tysvær, gir mange innbyggere liten tillit til utbyggerne. Derfor er det ekstra viktig at vi kan ha tillit til våre egne folkevalgte. Da er ikke forhastede prosesser veien å gå – ikke minst når så mange saker pågår samtidig.