Herold

Israelere i Tel Aviv venter i spenning på om USA skal angripe Iran eller ikke. De tror Israel blir et hovedmål for iranske missiler.

TEL AVIV (Dagbladet): Zlata og familien hadde planene klare. Ved en flyalarm skulle alle fire - hun, ektemannen og sønnene på 3 og 14 - løpe ned i kjelleren til høyblokka og bli der til myndighetene sa det var trygt. Dette hadde de allerede gjort flere ganger, og de begynte å bli vant med rutinen. Usikkerheten, ventetiden, og lyden av eksplosjoner fra israelsk luftvern som avverget angrep.

Men denne dagen skulle bli annerledes.

- Vi hadde allerede sittet der i en time, og hørt smell og eksplosjoner i det fjerne, som vanlig.

- Men så traff den.

Hun sliter med å finne ord for å beskrive opplevelsen. Hun blir tydelig oppskaket, og gestikulerer med hendene. Alt ristet voldsomt rundt henne.

- Det var så høyt, så voldsomt. Jeg hørte vinduer knuse, bygningen ristet.

Friskt i minnet

De var midt i tolvdagerskrigen mellom Israel og Iran, som ble utløst av at Israel 13. juni angrep iranske atomanlegg og annen militær infrastruktur. I de 12 dagene som fulgte sendte Iran omtrent 550 missiler og 1000 droner mot Israel. De aller fleste ble stanset av luftvern, men 36 traff israelsk jord.

Et av dem landet et steinkast fra der Dagbladet møter Zlata - i Bat Yam, sør for Tel Aviv.

- En ukrainsk familie på fem ble drept. De var her fordi sønnen skulle få kreftbehandling, sier Zlata, som selv kom fra Ukraina til Israel for 30 år siden.

Da krigen stanset etter 12 dager, hadde 28 israelere mistet livet. På iransk side ble det rapportert om 1100 drepte, hvorav rundt 440 var sivile.

Nedslaget og krigen sitter friskt i minnet, sier Zlata. Spesielt nå.

De siste ukene har USA drevet en massiv styrkeoppbygging i Midtøsten. Dette inkluderer to hangarskip med tilhørende krigsskip og støttefartøy, samt flere hundre jagerfly. Det har gått skytteltrafikk med militære lastefly som frakter militært utstyr og luftvern til regionen.

Trump truer med å benytte militærmakt dersom Iran ikke går med på USAs krav til en ny atomavtale.

Torsdag skal partene møtes for tredje gang i håp om å komme til en enighet. Men det hersker stor usikkerhet i om diplomati kan avverge et angrep. Dette kjenner Zlata på kroppen.

Forbereder seg

- Jeg er redd hele tiden. Aller mest for barna mine, sier Zlata, som legger til at hun har fått PTSD etter krigen i juni.

Dersom USA skulle angripe Iran, er Zlata sikker på at Israel blir et mål for gjengjeldelsesangrep. Det har også Irans ledelse gjentatte ganger uttalt.

- Det er helt garantert, sier Zlata.

Å leve med usikkerheten og frykten har hatt en påkjenning.

- Vi går alle til psykolog nå. Jeg, ektemannen min, barna. Det er en grunn til at så mange israelere røyker, sier hun, før hun fyrer opp en joint.

Frykten for et angrep har spesielt gått inn på hennes 14 år gamle sønn.

- Han leser nyheter hver dag, og får med seg alt pratet og bekymringene.

Zlata og familien håndterer stresset med å være så forberedt de kan. De har pakket en bag med alt de trenger for å styrte ned i kjelleren om det trengs. Da de bor i et gammelt høyhus, har de ikke bomberom på hver etasje, slik kravet er på nyere bygninger i Israel.

- Men om det kommer et ballistisk missil, vet jeg ikke om et slikt bomberom egentlig kan redde deg.

Men langt fra alle boliger i Tel Aviv og Bat Yam har bomberom eller kjellere til tilflukt. Rett ved de ødelagte bygningene fra nedslaget, møter Dagbladet også søstrene Esther og Agnetha, som ikke ønsker å la seg bli avbildet.

- Huset vårt har ikke tilfluktsrom, så vi må løpe til den nærmeste skolen, forteller Esther.

Da missilet i Bat Yam slo ned, var den ene broren hennes lei av å løpe ned til skolen ved hver sirene – så han ble værende i huset. Etter at det var trygt å forlate skolen, ble de møtt av broren som blødde over hele kroppen, fra kutt etter glasskår som kom flyvende.

- Men han overlevde, og det går bra med ham nå.

Største fiende

Tross farene for en gjengjeldelse er ukrainske Zlata hun positiv til et eventuelt amerikansk angrep på Iran.

- Jeg har så lyst til å se fred i regionen, og ikke måtte bekymre meg for angrep fra Iran, Hizbollah, eller andre steder. Før var Iran som Israel, hvor jøder kunne reise på ferie, og alle levde sammen i fred.

Dette starter med å styrte prestestyret som har regjert Iran siden 1979, mener hun.

- De har alltid vært vår største fiende, og villet ødelegge oss. Det blir ikke fred så lenge de styrer.

Trump har selv uttalt at et regimeskifte i Iran er «det beste som kan skje». I januar meldte han også at «hjelpen er på vei», myntet på demonstrasjonene mot prestestyret og Ayatollah Ali Hosseini Khamenei.

Fred håper også ukrainske Yaroslav på. Han bor også rett ved nedslaget i Bat Yam, og ser restene etter angrepet hver dag når han går tur med hunden.

- Det er som en konstant påminnelse om krig, og hvor nærme vi er den. Her kan krigen komme tilbake hvilken som helst dag, og moren min i Ukraina har levd i en krig i 12 år nå. Krig er overalt, sier Yaroslav, som også har tjenestegjort i de israelske styrkene.

Nå frykter han at et angrep mot Iran kan føre til at han blir mobilisert, og må være med i en ny krig.

I motsetning til Zlata tror han ikke et amerikansk angrep kan lede til fred.

- Jeg vil ikke ha noen flere angrep som fører til mer krig. Alle burde bare legge ned våpnene.

Selv om han i bunn og grunn ikke tror USA kommer til å angripe, føler han at det likevel kan skje når som helst.

- Det er stort sett det eneste folk prater om.

Speider etter bomberom

Tross den nært forestående muligheten for krig, kan det virke som hverdagen i Tel Aviv går sin vante gang.

Blant mosjonister som jogger opp og ned langs strandpromenaden, og barnefamilier som vasser i bølgeskvulpet, møter vi sveitsisk-israelske Shahar, som rusler rolig i formiddagssolen med sønnen Liam (6) og datteren Mila (2). Hun bor ikke i Israel, men er nå på en ukes besøk hos moren sin.

Planen hennes er å returnere til Sveits på søndag, om ikke flyet blir kansellert.

- Hvorfor kom du akkurat nå, hvis det er en mulighet for et angrep?

- Det er jo aldri en perfekt tid å reise til Israel, det er alltid fare for angrep fra ett eller annet sted.

Også hun er sikker på at Israel blir et mål for Iran om ting eskalerer.

- Helt sikkert, helt sikkert. Men kanskje er det dette som må skje for at vi endelig skal se fred i regionen? Iran må endre seg, det er sikkert.

Men dersom Iran angriper nå, frykter hun at det kan bli et større slag mot Israel enn noen gang.

- Jeg tror det kan bli stort. Iran er en mye større trussel enn det vi er vant med.

Nå passer hun på å alltid vite hvor nærmeste bomberom er, i tilfelle hun og barna må søke dekning.

- Jeg gikk faktisk og tittet etter det akkurat nå da du begynte å prate med oss. Jeg tror det er et i det hotellet der borte. Heldigvis står det skiltet til bomberom omtrent overalt.

Tar livet med ro

Omtrent alle israelere Dagbladet prater med i Tel Aviv, påpeker at de er vant med å leve med usikkerhet og frykt for angrep.

- Du ser at vi er veldig rolige. Hvis det skjer, så skjer det. Vi kan ikke leve med stress og vente på en alarm, sier Hila, som nå er på bytur med venninnen Hadar. De er begge fra en bosetning på Vestbredden.

- Her i Israel er vi så vant med trusler, at vi lar det ikke påvirke hverdagen vår.

De gjentar det samme vi har hørt fra de andre, at de støtter at USA skal bruke militærmakt, og at de da er sikre på at Israel blir angrepet i retur.

- Men jeg tror ikke de kan ødelegge oss. Jeg tror det er den eneste veien til å ikke føle seg truet her i landet, sier Hadar.

- Fred er et veldig sterkt ord. Selv om jeg håper på fred, føles det som en fjern, urealistisk drøm.

Håper på krig

Men utenom de som sier de støtter et angrep fra USA, møter vi også de som aktivt håper på et slikt utfall.

- Om de kommer til å angripe oss? Jeg håper de gjør det.

Det sier Morris, som selger t-skjorter på et travelt utendørs marked i sentrum.

- Da kunne vi endelig ha slått de, en gang for alle. Styrkene våre er klare til å utrydde dem, men vi har ikke lyst til å slå først. Dette er et gyllent øyeblikk.

Den samme holdningen møter vi hos amerikansk-israelske Rivkie, som sitter langs promenaden i Tel Aviv og nyter det siste lyset av solnedgangen over havet.

- Vi skulle gjort noe allerede. Iran er hodet på slangen, og den må tilintetgjøres, sier hun kontant.

- Ledelsen i Iran hater oss, og de har alltid hatet oss. De vil ødelegge oss, men de skjønner ikke at det aldri kommer til å skje.

Hun har lite tro på diplomatiet som nå foregår mellom USA og Iran, og hun håper det leder til at militær makt blir brukt.

- En avtale med Iran er ikke verdt papiret det er skrevet på. Du kan ikke gjøre en avtale med djevelen.

Hun mener også at dersom USA ikke angriper, burde Israel være på offensiven.

- Iran sitter bare og venter på en mulighet til å ta oss. Om vi angriper først har vi større sjanse for å lykkes.

Men ethvert angrep mot Iran kommer til å utløse en enorm respons, har landets ledelse lovet – også større enn 12-dagerskrigen som tok livet av 28 israelere i juni i fjor.

- Er det verdt det om enda flere kommer til å dø?

- Jeg vil ikke bruke det ordet, men jeg vil si det er en uheldig pris vi må betale for friheten vår. Om vi ikke gjør det, kommer vi til å havne i samme situasjon hvert femte år. Igjen og igjen.