Norsk naivitet er Putins beste våpen
Det er fire år siden Russland gikk til fullskala krig mot Ukraina. Fire år med en stat som bevisst har valgt terror som metode, løgn som politikk og rå makt som utenrikspolitikk. Og fortsatt finnes det folk i Norge som snakker om dette som en «komplisert konflikt» der «begge sider» må «roe seg».
Det er ikke komplisert. Det er kriminelt. Det er imperialisme i vår tid.
Russland har vist hvem de er, helt siden 2014.
Vil du forstå 2022, må du tørre å se på 2014. Dokumentaren DIY Country: The Making of The Donetsk People’s Republic viser ikke en edel «folkereisning», men en grotesk parodi på statsbygging, preget av opportunisme, kriminalitet og åpen kynisme. Filmen fanger hvordan «folkeavstemningen» diskuteres som et regnestykke som må se troverdig ut. Ikke et demokratisk valg, men et skuespill. Ikke et lokalt selvstyre, men et kontrollprosjekt.
Dette er Russland i miniatyr: De bygger ikke institusjoner, de bygger kulisser. De lager ikke fred, de lager frosne konflikter. De hjelper ikke «russisktalende», de gjør dem til gisler i et mafiøs system der lojalitet belønnes og uavhengighet straffes.
Å kalle dette en «borgerkrig» er å kjøpe russisk propaganda på billigsalg.
«Fred» som betyr ukrainsk kapitulasjon er ikke fred.
Det er her norsk naivitet blir farlig. Når folk sier «nå må vi få fred», men samtidig forventer at Ukraina skal gi fra seg land, sikkerhet og framtid uten reelle garantier, da ber de i praksis et overfalt land om å belønne overfallsmannen.
Det er ikke fred. Det er utpressing.
Og la oss være ærlige: Russland forhandler ikke av god vilje. De forhandler når de må. De respekterer avtaler når det koster mer å bryte dem enn å holde dem. Alt annet er ønsketenkning.
Norge er ikke moralsk tilskuer. Vi liker å tro at dette er langt borte. Det er det ikke. Dette handler om hvilket Europa vi får, og hvilke spilleregler som skal gjelde. Hvis Russland lykkes, lærer autoritære regimer én ting: Angrepskrig lønner seg, bare du holder ut lenge nok og pøser på med løgn.
Da blir neste krise nærmere. Mer brutal. Mer dyr.
Støtte til Ukraina er ikke snillhet, det er selvrespekt. Norsk støtte til Ukraina er ikke veldedighet. Det er en nødvendig investering i at makt ikke skal erstatte rett. Det er prisen for å leve i et Europa der grenser ikke flyttes med artilleri.
Fire år etter 24. februar 2022 må vi slutte å late som vi ikke vet hva dette er. Russland har valgt barbariet. Ukraina kjemper for friheten.
Det minste vi kan gjøre, er å slutte å pynte på realiteten.