Herold

Terje Kilen retter et kritisk søkelys på NTE sin hang til risikosport som lettlurt oppkjøper av et halvveis nedslitt vindkraftverk i Troms (Trønderdebatt 19. februar).

Har NTE lært av sine milliardinvesteringer i Troms?

Det er som kjent lett å ta risiko med andres penger. Og det er mye morsommere å være omreisende klima-frelser enn å fokusere på primæroppgavene som er drift og vedlikehold samt å sørge for stabil inntekt til de 19 kommunene som eier NTE.

Og det er ikke bare i Troms at NTE-ledelsen strør om seg med store summer på tvilsomme vindkraftprosjekter.

De holder på i Finnmark også.

I mars 2025 kjøpte de seg inn som majoritetseier sammen med SKS i to store vindkraft- og industriprosjekter til firmaet H2Carrier for et ukjent beløp.

H2Carrier ble etablert i 2020 og er en av mange grønnmalte oppstartsbedrifter som dukket opp da hydrogen-hypen var som sterkest rundt 2020.

Deres kongstanke er å bygge ammoniakkfabrikker på store lektere. Så slepe dem dit hvor de kan få tilgang på billig fornybar strøm og så produsere grønn ammoniakk som drivstoff til skip.

I tilfelle Finnmark ble dette kombinert med to nye vindkraftprosjekter for å skaffe strøm til to slike ammoniakkfabrikker. Dermed kunne H2Carrier friste kommunene med både «grønn» industri og inntekter fra vindkraftverkene.

I konsesjonssøknaden opplyste de også at de ikke var avhengig av ny nettutbygging siden de kunne produsere med «innestengt» vindkraft fra de vindkraftverkene de jobbet med.

På grunn av disse høytflygende ideene klarte H2Carrier å få med begge sine vindkraftprosjekter blant de 11 prosjektene som ble med for videre vurdering av NVE i forbindelse med regjeringens Kraft- og industriløfte for Finnmark.

Men alle som har satt seg inn i dette vet at det er totalt urealistisk å produsere ammoniakk med vindkraft alene både av tekniske og økonomiske grunner.

Antakeligvis viste H2Carrier det også, men lot som det var en mulighet for å få velvilje i berørte kommuner og for å bli med videre.

Nå har NTE trukket søknaden for det ene prosjektet (Rubbedalshøgda vindkraftverk) med begrunnelsen usikkerhet om nettutbygging. Det var det nettet de ikke var avhengig av.

Den egentlige årsaken var nok at de innså at ammoniakkfabrikken var et luftslott og at de derfor var avhengig av nytt nett for å få eksportert kraften sørover til andre eventyr.

Det andre prosjektet Oksefjorden vindkraftverk lever videre i en symbiose med den andre ammoniakkfabrikken. Den blir nok heller ikke bygd. Men vindkraftverket kan få konsesjon selv om industriprosjektet koker bort i kålen.

På grunn av begrensninger i nettet blir det neppe gitt konsesjon til mer enn 3 av de nå 10 gjenværende prosjektene.

Så er det duket for anker og rettssaker, for regjeringen har jo ikke lært noen ting av Fosen-dommen. Denne gangen blir det ikke like lett å satse på tilgivelse framfor tillatelse.

Legg til at over 70 % av befolkningen er negative til vindkraft så er det tvilsomt at det blir bygd mer vindkraft i Finnmark.

Så det er en rimelig stor sjanse for at NTE sitt eventyr i Finnmark blir totalt bortkastet.

Et betimelig spørsmål til styret i NTE er da hvor mye eierne har gått glipp av i utbytte på grunn av dette eventyret.