Herold

Har vi fått en politisk kultur som gjør partiprogrammene nesten verdiløse? Når avstemning etter avstemning ender med enstemmighet i posisjonen, uansett sakens innhold, mister demokratiet sin viktigste drivkraft: reelle ytringer. Det er vanskelig å se hvordan velgerne skal kunne skille partiene fra hverandre når alle stemmer likt, og når politiske avtaler binder representantene til taushet i stedet for å gi rom for egne vurderinger.

Møtene preges ofte av gjengangere som tar ordet i sak etter sak, mens store deler av kommunestyret forblir tause, ja, for enkelte i hele perioden de sitter som representanter.

Det samme mønsteret går igjen også i politiske utvalg. Når bare en liten gruppe folkevalgte står for mesteparten av innleggene, svekkes både bredden i debatten og tilliten til at alle stemmer faktisk blir hørt.

Dette er ikke fordi de ikke har meninger, men fordi systemet rundt dem gjør det enklere å tie enn å utfordre. Når partiene inngår avtaler som i praksis låser debatten før den i det hele tatt har begynt, blir kommunestyret og utvalg redusert til et sted der vedtak bare formelt bekreftes, ikke formes.

Dette er ikke god demokratisk styring. Et levende demokrati krever uenighet, argumentasjon og synlige skillelinjer. Det krever representanter som faktisk representerer, som er folkets røst. Velgerne har krav på å se hva partiene står for, og hvordan de folkevalgte vurderer sakene de er satt til å behandle. Når alt er avgjort på bakrommet, og stillheten råder i salen, mister vi både åpenhet, tillit og innbyggerne blir oppgitte over dagens politikere.

Innbyggerne fortjener et politisk miljø der flere stemmer slipper til, der partiprogrammene betyr noe, og der debatten ikke er en formalitet, men en arena for reelle politiske valg. Demokratiet svekkes ikke av uenighet – det svekkes av fraværet av den.

Det er et demokratisk problem når stillheten blir normalen, og når møtekulturen gjør det vanskelig også for nye og yngre politikere å slippe til. De skal inn i et system preget av rutiner, tradisjoner og som kanskje ikke kjenner til spillet. Det er da lett å føle at man ikke har nok kunnskap, at man ikke vil bli tatt på alvor, eller at det er tryggere å la være å si noe.

Det holder ikke lenger med unge ansikter på valgplakater som pynt for å gi partiene et moderne uttrykk. Skal politikken være relevant, må ungdom få reell makt – både som folkevalgte og som beslutningstakere. Det er deres framtid som formes, og politikken må speile framtiden, ikke fortiden.

Da er det på tide å stille spørsmålet hvor lenge skal politikere sitte? Når de samme personene og de stemme stemmene blir sittende år etter år er det ingen god utvikling. Vi må tenke nytt og innføre kortere perioder, for eksempel to år. Det ville skapt mer dynamikk, mer utskifting og større rom for nye stemmer. Samtidig ville det utfordret den politiske kulturen som i dag gjør at enkelte representanter nærmest blir fast inventar på talerstolen.