Herold

Jeg trodde ekstremisme var noe som hørte ytterkantene til. Så oppdaget jeg at jeg selv var på vei et sted jeg ikke helt hadde navn på. Ikke mot ytre høyre. Ikke mot ytre venstre. Men mot sentrumekstremisme.

Det høres nesten latterlig ut, men jeg mener det: Jeg har blitt kompromissløs på det som i dag virker mest radikalt av alt, nemlig å sjekke fakta, tåle nyanser og holde to tanker i hodet samtidig.

Et kunnskapsløst svart hull

Samfunnsdebatten har blitt et svart hull der ytre høyre og ytre venstre drar hverandre lenger ut. Ikke fordi folk er dumme, men fordi stadig flere henter verdensbildet sitt fra korte klipp og reels. Følelser først, konklusjon etterpå. Kilde? Sammenheng? Ofte borte.

Vi krangler ikke lenger om løsninger. Vi krangler om fortellinger. Og de fortellingene er som regel klippet til femten sekunder, krydret med dramatisk musikk og helt fri for forbehold.

Kommentarfeltet som søppelfylling

Kommentarfeltene er blitt en egen økologi: Europa-hat, russisk propaganda, påvirkningsforsøk, kontoer som lukter bot lang vei. Samtidig ser vi en blindhet i deler av venstresiden når urett ikke passer inn i egen agenda. Og på andre siden et MAGA-inspirert sirkus som gjør politikk til underholdning og fakta til “min mening”.

Når alt blir “mitt lag mot ditt lag”, forsvinner alt annet: ansvar, presisjon og evnen til å lytte.

Når alvor ikke er nok

Det mest ødeleggende er at alvorlige saker drukner i overdrivelser og konspirasjoner. Virkeligheten er tydeligvis aldri grotesk nok.

Ta Epstein. Det holder ikke at han beviselig utnyttet og misbrukte barn/unge jenter i årevis. For noen må historien skrus opp enda et hakk, med fantasi og demonisering, som om sannheten trenger ekstra krydder for å bli interessant.

Men det gjør det motsatte: Overdrivelsene gjør det lettere å avfeie alt. Og mens folk krangler om det mest ekstreme, glipper det viktigste: hva som faktisk skjedde, hvem som sviktet, og hva som må endres.

Min vei inn i sentrumet

Så ja, jeg har blitt ekstrem. Ekstremt opptatt av fakta. Ekstremt allergisk mot skråsikkerhet uten dekning. Ekstremt lei av at alt skal bli identitet, stamme og show.

Jeg vil ha en offentlighet der vi kan være uenige uten å miste virkeligheten.

Kall meg gjerne sentrumekstremist.

I 2026 føles det nesten som opprør.