Herold

Komiker Ronny Torsteinsen (37) har byttet ut et liv preget av indre og ytre stormer, rus og kriminalitet, med et minimalistisk liv i en seilbåt på Ranheim.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

(Nidaros): – Jeg har alltid fantasert om «tiny living» og å være mindre materialistisk. Det har mye å gjøre med at jeg er bipolar, den typen hvor jeg bare har nedturer. Mye av livet mitt går på å prøve å gjøre det beste ut av noe som er drit.

Ronny Torsteinsen (37) sitter i sin varme seilbåt på Ranheim. Utenfor er det en grå februardag, men inne er det lunt. Her, i dette uvanlige hjemmet han tidvis deler med sine tre barn, finner komikeren roen fra et liv som har vært preget av både ytre og indre stormer.

Med bølgene som skvulper i bakgrunnen og Åge Aleksandersen på anlegget, deler han fra livet – om tiden som en småkriminell narkoman, tapet av faren, om det store innvendige mørket, og om tiden etter at han fant sin arena.

Det er min dag i dag,

Herre Gud for en hærlig dag,

Det er min dag, min dag i dag

For halvannet år siden flyttet Ronny hjem til Trondheim etter 16 år i Stjørdal.

Han kjøpte en seilbåt – uten båterfaring – pusset den opp, og bosatte seg i båten på Ranheim.

Intervjuet tas i båtens stue. Snur vi oss rundt, ser vi både soverommet og kjøkkenet. Idet vi setter i gang, klargjør Ronny kaffen.

– Den er kanskje litt sterk, advarer han.

Å bo i en båt fører ikke med seg særlig mye ansvar. Så lenge han sørger for å holde seg flytende og opprettholde en levelig temperatur i båten, lever han godt på 30 fot.

– Det er enklere å forholde seg til, sier Ronny, og forsikrer om at også barna på 3, 6 og 16 år liker livet i båten godt.

– De tilpasser seg og synes det er råkult at pappa bor i båt.

Motivert av det vonde

Ronny har en fortid som er langt fra strømlinjeformet. Han ble kastet ut av ungdomsskolen, slet med rus og drev med småkriminalitet for å finansiere dopforbruket.

– Jeg har alltid hatt et stort mørke i meg, forteller Ronny.

Mørket i Ronnys liv har dype røtter. Han mistet faren som treåring, og to besteforeldre i tidlig alder.

– Pappa har alltid vært mitt store forbilde. Han var litt samme type som meg, litt halvkriminell – men han hadde store drømmer. Han skulle bli noe, sier Ronny.

Da bestefaren beskrev faren som en drømmer, skjedde det noe i Ronny.

– Det plagde vettet av meg at han kunne si det om en død mann som ikke var her for å forsvare seg. Pappa døde som 24-åring. Han hadde ikke startet livet engang, og rakk aldri å få bevist noe, sier 37-åringen.

Det vonde brukte han som motivasjon i eget liv.

– Jeg ble nødt til å bli noe, for min og pappas skyld.

Rutiner trigger mørket

Vendepunktet kom da han selv skulle bli far som 21-åring.

Han la rusen bak seg, men møtte en ny utfordring: hverdagens rutiner trigget depresjonen.

– Jeg klarte ikke å holde på noen jobber. Jeg holdt på jobber like lenge som Petter Northug holdt på førerkortet, humrer han.

Da moren foreslo at Ronny, som hele livet har vært en spilloppmaker, skulle prøve seg på standup, kom nok et vendepunkt.

– Jeg har alltid vært umulius. Bestefedre, onkler og skoler har sagt at jeg har vært for mye. Da jeg kom opp på scenen, godtok folk meg som jeg var. Da var det ikke noe problem, forteller han.

Å stå på scenen er noe av det beste i livet for Ronny. Applausen varmer, og kjærligheten strømmer på.

Tiden som følger, er verre. Da kommer nedturen. Tomrommet.

– Dagen etter premiere er den mørkeste dagen. Sist gang jeg våkna opp etter en premiere, så jeg at jeg hadde fått terningkast fem. Det var så mørkt for meg at jeg ble sur for den femmeren. Regissøren min, Ole Soo, måtte ta en prat med meg og gi meg beskjed om at jeg var barnslig, sier Ronny ærlig.

Det hender at han blir invitert bort til andres bord etter et show.

– Da kan det gå en stund, og så sier de «vi trodde du var morsom», sier han og ler.

– Jeg kan være jævlig mørk. Men jeg har humor i det mørke. For meg er det ikke dramatisk at det er mørkt. Jeg skal ikke ta livet mitt, liksom. Det er bare mørkt, og det er der jeg skal være.

Han fikk diagnosen bipolar etter et selvmordsforsøk i 2011. Diagnosen har preget livet hans, og komikeren har kjempet for å være selvstendig næringsdrivende, mot råd fra leger som mente at stabilitet og uføretrygd sannsynligvis ville være det beste.

– Alt dette med regnskap har jeg ikke noe peiling på i det hele tatt. De årene jeg treffer på skatten, er det bare flaks. Men hver gang jeg får skattesmell, sier jeg til meg selv at jeg egentlig skulle vært en utgift, sier han.

Scenen dempet mørket

Da han begynte med standup for 13 år siden, fant han en arena hvor det store mørket forsvant.

– Jeg har sett andre komikere som blir nervøse før de skal på scenen, mens jeg kan ha verdens verste dag og idet jeg går på er det likevel helt problemfritt.

Nå er han klar for å dele mer av seg selv enn noen gang før, med sitt tredje soloshow, «Gutten som ikke ble ammet», i Olavshallen.

Tittelen spiller på en 80-tallsmyte om at barn som ikke ble ammet, ble evneveike. Ronny bruker det som et utgangspunkt for å utforske arv og miljø, og hvordan vi selv låser oss fast i historier og diagnoser.

– For meg er dette showet det skumleste jeg har skrevet. Før har det vært en veldig tydelig rød tråd. Denne gangen har jeg en idé om at folk skal få et lite vindu inn i kaoset.

Til tross for de personlige utfordringene, finner Ronny en dyp mening i arbeidet sitt.

– Depresjonen skal være der hele tiden. Nå er jeg nok midt mellom et punkt hvor jeg prøver å akseptere den, samtidig som jeg har et håp om ikke å være deprimert hele livet. Men jeg er på en bra plass.

Nedturen som kommer etter showet, får ikke rom i tankene hans før.

– Jeg tenker bare på det som er bra. Jeg storgleder meg. For meg er det en liten feiring – en klapp på skuldra til meg selv. Det blir en festkveld, sier han.

Æ sjer stjerna som skinn over Trondheim i natt,

Som et smykke mot gråkallens rand

Æ ser lys fra et skip mot et skrimranes hav, stille legg det fra land

Se våre populære kortvideoer