Regionen vår trenger ikke flere konferanser
Engasjementet bobler etter at Agenda Innlandet gikk av stabelen på Lillehammer. Ikke nødvendigvis fordi konferansen bød på et eureka‑øyeblikk eller ny innsikt, og heller ikke fordi programmet var «for Toten‑tungt», slik GD‑kommentator Kathrine Lunde hevdet.
Men utvilsomt burde flere lokale bedrifter fått større spalteplass.
I Hafjell har det vært 7–8000 skikjørere uten norsk pass i bakken hver dag de siste ukene. Da har vi ikke engang tatt med alle som går på bortoverski på vårt «hvite gull», rundt om i regionen.
Hvorfor ble Hunderfossen Eventyrpark glemt? Anlegget er et prakteksempel på innovasjon og involvering av ungdom.
Til syvende og sist handler det ikke om hvem som ble nevnt og hvem som ble glemt. Dette handler om at det er noe rørende forutsigbart med regionale konferanser. Først kaffe. Så kulturinnslag. Så litt «vi står sammen i Innlandet». Før vi endelig får diagnosen fra politikere og bedriftstopper som skal «ta pulsen på regionen».
Jeg tillater meg å si at jeg er overrasket om noen ble overrasket av konteksten som ble presentert i Maihaugsalen:
- «Vi lever i en tid med geopolitisk uro.» Har Trump fortsatt ikke lest sin Thorbjørn Egner?
- «Vi står ovenfor en eldrebølge ...» Du verden, blir folk eldre her på berget!?
- «Kritisk kompetansemangel ...» Jøss. Tar ikke alle fagbrev eller mastergrad om dagen da?
Poenget her er ikke å kaste velmenende statsråder, fylkespolitikere eller direktører under bussen. Vi er jo ikke stort bedre selv. Vi tar imot bekymringene, nikker anerkjennende til sidemannen og trekker på skuldrene mens vi venter på en ny relasjon vi kan bygge i neste kaffepause.
Skulle vi kanskje sjøl prøvd å løse noen av disse utfordringene som adresseres? Eller skal vi sette oss ned og vente på at Jonas, Ursula eller Donald fikser det for oss alle?
Regionen vår trenger ikke flere konferanser. Vi trenger flere arbeidsbord.
OL og Ungdoms-OL var arbeidsbord. Uværet «Hans» og behovet for lokalslakteri det samme. Da ble det jobbet med løsninger. Ikke bare snakket om dem.
Hva med en liten kaffepause i konferanseinflasjonen? Hva om vi heller dro til med en regional workshop, arbeidsøkt, innovasjonssprint eller hackathon? Kall det hva dere vil, poenget er at vi må møtes med den hensikt å løse noe, ikke bare for å høre at ting er vanskelige.
Riggen er der. Vi har sterke bedrifter. Rå natur. Kreative, arbeidsomme folk. Institusjoner som kan dialog. Unge som vil mer. En kultur som kan samarbeid når vi faktisk bestemmer oss.
Vi trenger ikke flere til å slå inn åpne dører. Dørene er for lengst åpne. Vi trenger visjoner, verktøy og handling.
Vi har nok av historier å være stolte av rundt oss, men kanskje trenger vi heller litt flere tverrfaglige arenaer – eller agendaer – som hjelper oss å skrive historiene for kommende generasjoner.