Herold

Det debatteres friskt på sosiale medier om dagen og mange har en mening om kommunesammenslåingen. Og meningene er mange og spredd over et stort register. Noen liker ikke navnet på den nye kommunen, noen frykter å havne i utkanten av beslutninger og noen har ikke tillit til at politikerne har de beste hensiktene med intensjonsavtalen som er lagt frem.

Som ellers i samfunnet så blir også denne debatten til tider svært polarisert. Det er ikke et spørsmål om man får bedre renovasjonstjenester, men om hvem man er, og alltid har vært. Selv om Gjøvik og Toten i praksis er ett bo- og arbeidsmarked, fungerer kommunegrensene som viktige psykologiske markører. Å slå dem sammen føles for mange som å viske ut historien.

Et argument som gjerne brukes er at en sammenslått kommune med over 60.000 innbyggere ville blitt en regional maktfaktor. Man kan samle spesialistkompetanse, bygge sterkere fagmiljøer innen helse og skole, og stått samlet mot sentrale myndigheter i kampen om samferdselsmidler.

Argumenter som gjerne brukes imot er at lokal selvråderett forsvinner inn i et stort, byråkratisk maskineri der avstanden fra velger til beslutningstaker blir for stor. Det er enklere å legge ned en grendeskole i Totenvika når beslutningen tas på Gjøvik. Avstanden til de folkevalgte blir større, både geografisk og relasjonelt.

Jeg er en tviler, og tvilen handler om en sammenslåing gjør hverdagen bedre for både meningmann, næringsliv og samfunnsøkonomien. Det snakkes om kostnadseffektivisering, konkurransekraft og at størrelse betyr alt hvis man ikke skal gå baklengs inn i fremtiden.

Når jeg skal gå til stemmeurnene for å avlegge et ja eller nei, så blir det ikke et rungende svar uansett hva jeg havner på. Noen ganger tenker jeg at prosessen kanskje ikke har vært lang og god nok, det er litt for mange intensjoner og for få konkrete planer. Det er også litt betenkelig at det ser ut til å ta lenger tid å få godkjent en reguleringsplan og få satt opp et bygg, enn det tar å utrede om man skal slå sammen tre kommuner.

Det er også betenkelig at ikke alle lokale partier stiller seg bak en folkeavstemning, uavhengig av resultatet. Her argumenteres det med at lav valgdeltakelse ikke vil kunne gjenspeile folkets mening. Det er mulig at jeg ikke har fått det med meg, men jeg kan ikke se hvor disse partiene har satt minstegrensen for hva som kan anses som akseptabelt nok til at man ønsker å ta rådet fra innbyggerne som god fisk.

Spørsmålet som gjenstår, er om man kan samarbeide så tett at man får fordelene av en sammenslåing, uten å måtte ta det «skumle» og usikre skrittet helt ut i en stor kommune?