Skal vi bare stå og se på mens dette skjer?
Etter innbyggerundersøkelsen om turisme i Tromsø er tallenes tale klar: Turismen går på direkte bekostning av tromsøværingenes trivsel i vår egen by. Nå bør vi kreve handling.
Før covid-pandemien kan jeg huske at det var delte meninger blant tromsøværinger om den økende turismen. Turistene utgjorde allerede da en tydelig del av bybildet, men selv for kritikerne var det åpenbare fordeler; De bidro til det lokale næringslivet og blåste liv i et sentrum forsømt av oss lokale. Kanskje forverret de trafikksituasjonen noe, men vi kunne med glimt i øyet le litt av turister med trillekofferter på ufrivillig aketur i Kongeparken.
I ettertid har jeg selv flyttet sørover for å studere og observert utviklingen stykkevis gjennom mange besøk hjemme. Det er nok ukontroversielt å påpeke at befolkningens meninger om turismen har snudd, og den nylige innbyggerundersøkelsen tallfester bare dette. Men med et perspektiv utenfra, og uten gradvis tilvenning, er det slående hvor destruktiv den økte turismen nå fremstår for byen vår.
De jeg møter hjemme blir ikke lenger overrasket over oppslag om leiebiler kjørende på fortauet over Sandnessundbrua, forvillede fotgjengere med bagasjetraller på firefeltsveien ved flyplassen, eller – kanskje det mest øyeåpnende for et blikk utenfra – tragiske trafikkulykker med uskyldige ofre.
Kaféer og butikker blomstrer, sentrum er mer livlig enn på lenge, og tilbake i 2023 hadde reiselivsnæringa en omsetning på 11,6 milliarder kroner[1]. Paradoksalt nok må det samtidig kuttes i helsetilbud for byens egne innbyggere, mens kommunale midler renner ut til dyre hotellovernattinger for tromsøværinger som står bostedsløse når de ikke lenger har råd til å bo i sin egen by [2].
Og leser man i avisa, er det tydelig at dette problemet ikke går under radaren. Jeg kan ikke ha vært den eneste som hevet et øyenbryn da selv NHO i høst tok til orde for økt regulering. Desto mer sjokkerende er det hvor sakte man agerer i møte med turismen.
Som kommentartil boligkrisen sier ordfører Gunnar Wilhelmsen til NRK at «Verktøykassa er begrenset» [3] for regulering av korttidsutleie. Til spørsmål om det å kjøpe en bolig med korttidsutleie som formål, svarer den tidligere eiendomsinvestoren til Nordlys at han «ikke er kategorisk imot det» [4]. Man kan spørre seg: Er det verktøykassa eller viljen det står på?
På nasjonalt nivåble forslaget om besøksbidrag med nød og neppe godkjent, men i Tromsø vil ikke dette tre i kraft før i 2027, og selv da er cruiseturismen fristilt. I Norge har vi et sterkt og viktig byråkrati, og det er en god ting at politiske vedtak tar tid. Likevel – om Jonas Gahr Støre mener alkoholloven kan endres i tide til fotball-VM i sommer, bør vi kunne kreve at det fattes raskere tiltak mot den trusselen turismen utgjør mot byen vår.
Dette problemetvokser raskt, og det er en utvikling som åpenbart er mye enklere å bremse enn å reversere i ettertid. Vi kan ikke stå og se på mens dette skjer med byen vår. Som innbyggere bør vi i det minste kreve at det rasktfås på plass regulering av kortidsutleie, og et øremerket og mer omfattende besøksbidrag.
[2] https://www.nordlys.no/boligkrisa-ma-punge-ut-for-hotell/s/5-34-2285119