Herold

Jeg skal fåhøreapparat! Ja, jeg vet ikke om det er helt gratis, men det skulle ikke forundre meg om velferdssamfunnet jeg er en del av vil spandere på meg enda et gode når jeg trenger det. Ja, for jeg trenger det vel?

En vennlig person på poliklinikken på sykehuset kjørte en test på meg. Jeg fikk høretelefoner på ørene og en trykkemekanisme i neven, og der havnet jeg i et dilemma. Oppgaven min var å trykke på knappen hver gang jeg hørte et pip. Dette tok jeg på alvor, og konsentrerte meg maksimalt. Så tikket følgende tanker inn:«Tenk om jeg hører så godt at de kategoriserer meg som en som skal snike til seg kostbare velferdsgoder uten at jeg egentlig trenger det!»

Tenk om jeg,en mann på 65 år med minimale hørselsutfordringer, sniker meg foran en seksåring som delvis går glipp av sitt første skoleår på grunn av at hen ikke fikk den hørehjelpen vedkommende skulle hatt? Kanskje jeg burde trykke bare på noen få av pipene jeg hørte?

Jeg prøvde åfortrenge tankene om kø-sniking og begynte trykkinga. Etter hvert kom jeg inn i en god rytme. Jeg er jo vant til å spille trommer etter klikk i øret, så plutselig satt jeg der og trykket takten i fire fjerdedel uten å tenke på pipene jeg eventuelt ikke hørte. Da fikk jeg litt panikk igjen. Sannsynligvis er trommespilling med energiske cymbalslag, uten ørepropper, en medvirkende årsak til at jeg den senere tiden har sagt HÆ litt oftere enn normalt. Og da blir det jo paradoksalt at det kanskje er ZZ Top-låten jeg har i hodet når jeg trykker taktfast på knappen som forårsaker at jeg ikke blir vurdert som kvalifisert til å motta det høreapparatet som jeg ønsker meg.

Ja, for jegønsker meg høreapparat. Å føre en samtale med en som sitter i framsetet på en bil i fart, når jeg selv sitter bak, det er veldig slitsomt. Da henger jeg over nakkestøtta og spør opp så mye som jeg jeg synes jeg kan. Å drive småprat over aperitiffen i en forsamling på over ti personer kan fort resultere i svar og kommentarer som får samtalepartneren til å tro at det er noe galt med hjernen i stedet for ørene. At vaskemaskina prøver å fortelle at den er ferdig ved å utstøte et høyt pip er ikke til hjelp for meg, og hvorfor fuglehunden på fjellet plutselig snur bare for at eieren tar et metallrør i munnen, det er ren magi!

En klok og vennlig nabo kom gående med rullator for en stund siden. Jeg gratulerte med nyervervelsen, og han fortalte at de jevngamle vennene hans hadde ertet ham med at han så gammel ut med rullator. Da hadde han svaret klart: «Nei, jeg er ikke gammel ennå, men jeg har tenkt å bli det!» På samme måte som at det kan være greit å ha hjelp til å gå trygt på tur for eldre mennesker, så føler jeg at det må være smart å starte bruken av et avansert høreapparat mens jeg ennå behersker tekniske installasjoner med app-styring.

Jeg vil nokkjenne meg ganske oppdatert når jeg finjusterer lyden på de nesten usynlige trådene som går inn i ørene. Så velger jeg den perfekte lyden for det miljøet jeg befinner meg i, og får med meg både varsel-pip og hundefløyter. Og skulle jeg bli utsatt for ustoppelig mas og uinteressant plapring fra en person jeg ikke har noe usnakka med, så kan jeg sikkert bare skru av all lyd.

Det eneste jeghar å utsette på fenomenet høreapparat er selve navnet. I min oppvekst hadde vi «radioapparat». Det var et tungt møbel i teak med beige stoff som dekket en diger høyttaler på framsida. Så var det et assortert utvalg av skruknapper og trykknapper og et display med fremmede stedsnavn som Motala, Stettin, Bruxelles og Graz som en mekanisk viser kunne sveipe over på jakt etter mellombølgesignal. Etter hvert fikk vi også et «fjernsynsapparat» inn i stuen. Det var et annet stort møbel som i tillegg hadde en grå, buet skjerm med sjalusi foran. For meg så høres ordet «høreapparat» like håpløst gammeldags ut som «radio – og fjernsynsapparat». Når fjernsynsapparatet ganske fort fikk navnet TV, så er det vel også snart på tide å døpe om det høyteknologiske vidunderet som et moderne høreapparat faktisk er.

Etter at jeghar begynt å forberede meg på å bli HA-bruker, så legger jeg mer merke til hvor mange som faktisk har hjelp av denne teknikken, og det er personer i alle aldre. Så om doktoren på øre, nese, hals-avdelinga konkluderte med at jeg etter trykkinga hadde «aldersrelatert hørselsnedsettelse», så vil jeg nok ikke føle meg eldre med en tråd inn i øret, snarere tvert i mot. Ved å sørge for best mulig hørsel kan kanskje flest mulig holde aldersdemensen på avstand. Jeg tror det har en stor betydning for alles livskvalitet å kunne delta i diskusjoner, høre nyheter og podkaster og gå på teater og konserter med perfekt hørsel livet ut.

Jeg gleder meg til den dagen HA-et er på plass, ferdig, finjustert og klar til å gi meg hørehjelp. Jeg håper det ikke blir lenge til, men jeg aner ikke når det skjer. Da jeg var på hørselstest i september i fjor, så var jeg ganske sikker på at legen sa at ventetiden var cirka tre måneder, men det er mulig jeg hørte feil.

Den forlenga ventetiden ga meg i hvert fall muligheten til å servere en passende vits da jeg ble spurt om hvordan det gikk med hørselen min. Da svarte jeg fornøyd: «Jeg var på hørselstest i september, men siden har jeg ikke hørt noe!»