Herold

Jeg er livredd.

Jeg er forbanna.

Og jeg er drittlei av å late som om dette er greit.

Jeg kjører mellom Reine og Ramberg mandag til fredag. 25 mil i uka.

Med han lille i baksetet.

Han er ikke tre år engang.

Han sitter der og hører på Bjørnis og kikker ut av vinduet. Roper «seee mamma Linn, en gravemaskin».

Helt trygg i sitt lille univers.

Og jeg sitter foran og kjenner på frykten.

Det har vært farlig lenge.

Men nå har det gått for langt.

Det er ikke én hendelse.

Det er ikke én idiotisk manøver.

Det er et konstant trykk.

Det er farlig HELE tiden.

Leiebiler i hytt og gevær. Turister i og utenfor bilene, som skaper livsfarlige situasjoner – hele døgnet.

Jeg kjenner meg mindre verdt i dette.

Som om hverdagen vår er underordnet andres ferie.

Skal vi bare bli redusert til en overskrift?

En statistikk?

«Mor og treåring drept i trafikkulykke på E10.»

Som om vi var ingenting.

Som om livene våre bare var et tall.

Jeg er redd.

Og jeg er sint.

Hver dag er jeg sint.

Sint fordi det ikke tas nok på alvor til at det faktisk kommer løsninger vi som bor her kan leve med.

Så vi kjører videre, som statister på vei til jobb og barnehage på veier som er blitt kulisser i en turistindustri som ingen vil regulere ordentlig.

Men det må vi bare tåle, for ... Vi vet hvor vi bor ...

Og imens krysser vi fingrene for at vi overlever én dag til.