Herold

Våren er på vei, og Jarlsberg-spaltist Olaf Brastad har noen byutviklingsallergier under utvikling.

Kjære medsammensvorne innbyggere, det stunder mot vår. Båtplassfakturaen venter på forfall, jeg venter på våren. Den oppleves ikke udelt positivt for en pollenallergiker, litt på samme måte som jeg gleder meg over byutviklingen, men likevel har noen byutviklingsallergier under utvikling.

Rett på sak blir høyhus det store stridstema. Fremmøtet på by-vellets møte i Biorama gir pekepinn på ulike forventninger og ikke minst ståsted. Jeg må innrømme at jeg ikke er motstander av å bygge høyt inn mot der klippens mur bratt heller. Utfordringen blir at vi fortsatt skal være en liten vennlig by. Og her mener jeg de fremlagte forslagene tar seg vel til rette på vegne av fellesskapet og eksisterende bygningsmiljøer.

Spaltist: Olaf Brastad

God byutviklingskal være en kjærlighetserklæring. Utbyggerne har påtatt seg oppgaven med å være identitetsutviklere. Vår snart tiårgamle jernbanestasjon med tilhørende heis har gitt oss nasjonal og internasjonal oppmerksomhet i positiv forstand. Det samme gjorde opprustingen av havnegata og kaifront. Så hva skal til for at høyhus vil berike og ikke skjemme?

Hvis jeg begynner med at sola er til for alle, tar de aktuelle forslagene seg til rette på en måte som minner meg om først meg selv, så meg selv og så meg selv igjen. Fellesområder og eksisterende bygninger mister sollys, og vil leve i skyggenes dal. Det hjelper ikke å kopiere solspeilet på Rjukan. Backergården vil være inneklemt, og en kaffekopp i sola på Lille Holmestrand vil være umulig etter klokka tolv.

SE BILDENE: Folkemøtet «Høyhus i bysentrum» trakk nærmest fullt hus i Biorama

Når de foreslåttebygningene får mastodontiske preg og ikke samspiller med eksisterende bebyggelse og fjellveggen, får jeg sterke fornemmelser av kommende reportasjer om den mislykkede byutvikling. Og dette helt uten Arkitetkturopprørets engasjement. Vit at god arkitektur skal uttrykke kjærlighet, ikke overgrep.

Et annet forhold knyttet til byutviklingen slutter ikke å distrahere meg. Klint inne mellom sentrum og Dunkebekk ligger en bedrift som blant annet produserer fasadeplater i aluminium basert på skrap. De leverte til OL-stadion i Beijing, de etterspørres av prestisjeprosjekter utenfor landets grenser. Når det snakkes om utbygging i nabokvartalene, vises ingen interesse fra utbyggere og lokalsamfunn. Da blir det for meg uforståelig at vi ikke skal være et utstillingsvindu for et halvt tusen lokale arbeidsplasser og en mer enn hundreårig levende industri. Seilskutetiden blir derimot stadig fremhevet, men våre redere evnet ikke å forholde seg til dampmaskinen og fremtiden, og slik gikk de konkurs.

Nå når mørketiden fortrenges, gleder jeg meg til diskusjonene i det offentlige rom om vårt felles, lille sentrum. Jeg ser for meg forstyrrelser av våronna med båtpuss og nytt gjerde på tapetet, men det må jeg tåle. Det dreier seg om hvordan byen skal fremstå for kommende generasjoner. Og da forventer jeg at utbyggerne med sine arkitekter ikke tar på seg rollen som fornærmede når de møter motstand. Her er det mulig å leve opp til ordspråket; evig eies kun et dårlig rykte!

Husk: Klyve var sikkert stolt av Klyvebygget, byen var det ikke!

Høy temperatur under høyhus-debatten