Herold

Styreleder i Lillehammer Næringsforening (LNF), Eli K. Saastad, har gjennom en årrekke – og i en rekke innlegg i GD – frontet kapitalkrevende ideer for utviklingen av Lillehammersamfunnet.

Blant disse finner vi forslag om videre forsterket satsing på Olympiaparken, kunsthall på Stortorget, gondolbane fra sentrum til Birkebeinerlia som skal frakte 32 000 personer daglig, parkeringsanlegg i fjell i sentrum, «Nye Terrassen», nytt OL, bygging av bynære fritidsboliger ved Birkebeineren skistadion, samt ambisjonen om å videreutvikle Lillehammer som sentrum for ytringsfrihet, dialog og fred.

Alt dette springer ut fra visjonen om at «Lillehammer skal være verdens mest levende og sjarmerende småby året rundt» (GD, 2.7.25). En slik ambisjon må kunne forstås som at aktivitetene også skal bidra til å finansiere velferd og lovpålagte tjenester i kommunen.

Saastad hevder at mye av dette er politikk, og at det haster å utrede tiltak som kan sikre OL-arven og bygge Lillehammer videre som arrangements- og opplevelses by.

Det er prisverdig med mennesker som heier på byen og vil den vel. Utfordringen ved Saastads idémyldring er imidlertid at de i stor grad forutsetter kommunal finansiering i gigaklassen – noe kommunen i praksis ikke lenger har økonomisk handlingsrom til.

Når prosjektene dessuten fremstilles som bedriftsøkonomisk lønnsomme, burde næringslivet selv være de første til å ta ansvar for realisering. Kommunen kan da heller nyte godt av skatteinntektene fra den aktiviteten næringslivet skaper.

Vil derfor Lillehammer Næringsforening ta initiativ til – og ansvar for – å bidra til å gjennomføre noen av disse prosjektene? Utover å bare følge med på eller heie på hva andre gjør?

Et eksempel er utbygging av kunsthallen under bakken på Stortorget, der direktør ved Lillehammer Museum, Audun Eckhoff, har lagt fram en investeringskalkyle som viser at prosjektet kan gi firedobbel avkastning. Det må kunne kalles svært lønnsomt for næringslivet. Deres bidrag kan gjøres gjennom at man kan gå sammen om et investeringsfond som finansierer den kommunale delen av bygging av kunsthallen (inntil 100 millioner), – eller at man bidrar gjennom sponsorater. Det bør være en enkel beslutning å kaste seg inn i prosjektet så lenge man tror på økonomifremstillingen til Eckhoff.

Og kapital finnes: Ledende aktører i Storgata har investert titalls millioner i brannstasjonstomta, branntomta i Storgata og Bliksethjørnet – prosjekter som viser både investeringsvilje og økonomisk handlekraft, med mål om å tjene penger/skape fortjeneste.

Eller mener LNF at alle tiltakene likevel bør være et offentlig ansvar – og dermed finansieres av kommunen (fylket og staten) på bekostning av lokal helse og velferd der kommunen selv har behov for milliardinvesteringer?

Det er på tide at ledelsen i LNF samsnakker mer med egne medlemmer fremfor å forvente at kommunen skal ta både ansvar og risiko mens næringslivet selv høster gevinstene.

For det er vel i fellesskap- offentlig og privat samarbeide – at utviklingsmuligheter gror raskest? Kommunen har et tjenesteapparat tilgjengelig på plan- og byggesak, og i tillegg en egen gratis ressurs på næring som skal være tilretteleggere for næringsutvikling.

Men det forretningsmessige og økonomiske ansvaret må næringslivet ta ansvar for.

Eller?