Selvbedraget i Lillehammer
Lillehammer har bestemt seg for Ä bli en «fredsby». Der Davos samler den Þkonomiske eliten, skal Lillehammer samle verdens demokratitroende. Ambisjonene er skyhÞye: skape fred i verden, Þkonomisk vekst, Þkt turisme og tilflytting lokalt.
Men timingen kunne ikke vĂŠrt mer avslĂžrende. Mens byen lĂžfter fanen for ytringsfrihet og demokrati rystes Norge av EpsteinâavslĂžringene og et bistandssystem som i Ă„revis har pumpet milliarder gjennom et system uten dokumenterte resultater.
Ta Trygve Lieâsymposiet som eksempel. I en Ă„rrekke brukte Norge bistandsmidler pĂ„ et mĂžtearrangement i samarbeid med IPI â fredstankesmien etablert og ledet av Terje RĂždâLarsen. PĂ„ papiret skulle IPI styrke ytringsfrihet og menneskerettigheter globalt, gjennom forskning, analyser og politikkutvikling. Organisasjonen hadde imponerende navn pĂ„ blokka: tidligere FN-topper, EUâpolitikere, akademikere og internasjonale eksperter. Finansieringen kom fra bĂ„de statlige og private kilder.
Problemet? I 2025 avviklet Utenriksdepartementet symposiet â etter at det ikke lot seg dokumentere ett eneste mĂ„lÂbart resultat. Det eneste som sto igjen, var prislappen. Norge hadde da gitt rundt 130 millioner kroner til IPI over to tiĂ„r.
Dette er ikke et enkelttilfelle, men del av et mĂžnster: Norge brukte 55,7 milliarder kroner pĂ„ bistand i 2024, men bare 1,1 prosent av prosjektene kunne vise til faktiske resultater. Riksrevisjonen har gjentatte ganger pekt pĂ„ at bistanden i Ăžkende grad styres av giverlandets behov â ikke mottakerens. Synlighet, positiv oppmerksomhet, fortelling og posering trumfer faktisk effekt.
Det er dette historiker Terje Tvedt beskriver som det humanitĂŠrâpolitiske selvbedraget: et system som dyrker myten om Norge som fredsnasjon og moralstormakt, mens realitetene preges av svake resultater, manglende transparens og nettverk av aktĂžrer som opererer langt utenfor demokratisk kontroll.
NĂ„r Lillehammer nĂ„ bygger sin «fredsby»-identitet rundt WEXFO â World Expression Forum â trer den samme logikken fram pĂ„ lokalplanet. WEXFO er et arrangement med store ord og store ambisjoner, finansiert gjennom offentlige subsidier og private sponsorer fra kulturâ og finansmiljĂžene som advokatfirma, banker, kulturdepartementet og forleggerforeningen. OgsĂ„ her er retorikken blankpolert: ytringsfrihet, demokrati og global dialog. Men som med IPI: ingen mĂ„lbare resultater, ingen dokumentert effekt pĂ„ demokratiutvikling, lokalt har det ikke bidratt til flere arbeidsplasser og Ăžkt tilflytting, ingen evalueringer som rettferdiggjĂžr millionene som brukes.
Dette risikerer Ă„ redusere ytringsfrihet til ren branding.
For hvis mĂ„let faktisk var Ă„ styrke ytringsfriheten globalt, finnes det langt bedre tiltak Ă„ bruke millioner pĂ„. Tiltak som gir dokumenterte resultater â og koster en brĂžkdel av hva man nĂ„ brenner av pĂ„ «konferanseglans» og administrasjon, blant annet en hĂžy lederlĂžnn og flere fast ansatte.
Men de tiltakene gir ikke det Lillehammer fÄr ut av en «tredagers konferansefest»: de gir mindre branding og ser ikke like bra ut pÄ papiret.
NĂ„r skal Lillehammer lĂŠre av feil pengebruk som aldri har oppfylt forventninger og lovnader?