Herold

Vemund Østby Brendryen (Senterungdommen) og Minde Storsnes (Senterpartiet) hevder i debattinnlegg i GD 25. februar at «Rovdyrforvaltningen er på ville veier». Det kan vi være enige om, om ikke nødvendigvis av samme årsak. Debatten om ulv i Innlandet følger et kjent mønster: Når rovdyr faktisk forvaltes som rovdyr og ikke som symbolske dyr bak høye murer, ropes det om «byråkratisk overstyring» og «angrep på bygdene». Men la oss være ærlige: ulv er ikke problemet. Problemet er forestillingen om at norsk natur først og fremst skal tilpasses én næringsdriftsform: utmarksbeite.

Rovdyrforvaltningen er på ville veier

Senterpartiet har i tiår på tiår brukt ulv som skyteskive og valgkampsak i distriktene. Før valget i 2021 var det store demonstrasjoner. Etter regjeringsdeltakelse stilnet retorikken – ikke fordi problemet forsvant, men fordi ansvaret ble reelt. Nå blåses det igjen liv i konflikten. Det kan gi politiske poeng, men det bringer oss ikke nærmere en bærekraftig forvaltning.

Den norske ulvebestanden er kritisk truet. Og den er genetisk svekket. Når et «genetisk viktig individ» vandrer inn, er det ikke en provokasjon – det er en biologisk nødvendighet. Å reagere med politisk harme på genetisk innvandring er å reagere mot selve naturens forsøk på å reparere skaden vi har påført den. Statsforvalteren beskyldes for å ta seg «kunstneriske friheter». I realiteten gjør embetet det Stortinget har vedtatt: å sikre at rovviltforliket og naturmangfoldloven faktisk etterleves. Naturforvaltning kan ikke reduseres til stemningsmålinger i enkeltkommuner. Rovdyr beveger seg ikke etter kommunegrenser, og økologi styres ikke av lokalpolitiske vedtak.

Det hevdes at rovdyr truer kulturlandskapet og at en tredjedel av rødlista arter er avhengige av beiting. Riktig nok har beitedyr formet deler av norsk natur, men det er en grov forenkling å utrope rovdyr til hovedfienden for biologisk mangfold. Intakte økosystemer med toppredatorer er selve kjennetegnet på natur i balanse. Å gjøre ulven til syndebukk for strukturelle endringer i landbruket er både historieløst og faglig svakt.

Ulvesonen dekker en svært begrenset del av landet – kun rundt 5 % av Norges landareal. Omtrent 2–3 % av landets sau beiter der. Likevel fremstilles det som om hele det norske landbruket står og faller med ulvens eksistens. Det gir et temmelig skjevt bilde av realitetene. I Norge slippes det årlig rundt 2 millioner sau og lam på utmarksbeite. Innenfor ulvesonen beiter ca. 30 000–50 000 sau og lam i et normalår. Det tilsvarer omtrent 2–3 % av all sau på utmarksbeite i Norge.

Vi diskuterer altså om en kritisk truet art skal få eksistere på 5 % av landets areal – i et land der 95 % fortsatt er utenfor ulvesonen. Likevel fremstilles situasjonen som om bygdene står foran kollaps. Retorikken om «skarpe tenner og byråkrater» fungerer kanskje i en valgkamp, men den løser ingen reelle utfordringer.

Ja, tap av beitedyr skal tas på alvor – ikke minst av dyreetiske hensyn, enten det gjelder de få tapene som skyldes rovdyr, eller de titusenvis av sauer og lam som gjennom beitesesongen mister livet i utmarka av helt andre årsaker enn rovdyr.

Ja, beitebruk har verdi – både for kulturlandskapet, på middagsbordet og i mat-beredskapssammenheng. Men naturen er ikke bare en produksjonsflate. Ulv og andre rovdyr er en naturlig del av våre økosystemer og har en egenverdi som ikke kan måles i tapsprosent per beitesesong. Intakte økosystemer med toppredatorer er mer robuste og mer i tråd med de miljømålene Norge selv har vedtatt.

Ja, forebyggende tiltak koster. Da bør vi diskutere bedre støtteordninger og smartere drift – ikke om vi igjen skal presse en naturlig hjemmehørende art mot utryddelse. Det er et politisk valg om vi vil ha et land der naturen kun tolereres så lenge den ikke utfordrer menneskelig aktivitet. At krav til forebyggende tiltak skjerpes, er ikke en «strafferunde», men et forsøk på å redusere konfliktnivået. Erfaring viser at rovdyrsikre gjerder og tilpasninger virker.

Spørsmålet er større enn områdene for utmarksbeite: Skal Norge være et land som tar ansvar for sine truede arter – eller et land som alltid lar kortsiktig press vinne over langsiktig naturforvaltning?

Å bevare ulven og andre naturlig tilhørende dyrearter er ikke ekstremisme. Det er å erkjenne at vi deler landskapet med mer og flere enn oss selv. Og realiteten er at norsk rovdyrpolitikk allerede er blant Europas strengeste. Ulv felles hvert år gjennom lisensjakt. Valget står ikke mellom levende bygder og levende rovdyr. Valget står mellom kortsiktig konfliktpolitikk og langsiktig naturansvar.