Herold

Kystens lokalsamfunn risikerer å betale prisen for et utdatert forvaltningssystem. Når neste trafikklysvedtak fattes, må regjeringen tørre å se lenger enn til lusetallene - de må se menneskene og arbeidsplassene som skaper liv langs kysten.

Vertskommunene langs kysten ønsker ingenting mer enn en bærekraftig havbruksnæring i vekst. Men i dag står vi i en situasjon der dagens system og forvaltning ikke bare hindrer fremgangen, men forsterker utfordringene. Det er våre lokalsamfunn som nå risikerer å sitte igjen med regningen.

Dagens regulering av miljøtilstanden er låst til én enkelt faktor: hvordan havbruksnæringen påvirker villaksen. Dette systemet avgjør om en hel region får vokse eller må bremses. Regjeringen har selv foreslått å erstatte denne modellen med mer målrettede tiltak, men ettersom Stortinget krevde ytterligere utredninger, sitter kysten fast i et system som er utdatert.

2024 var et ekstremt krevende år for næringen. Ekstraordinært høye sjøtemperaturer ga en eksplosjon i luseproduksjonen som overrumplet de fleste. Men bildet for 2025 er et helt annet.

Til tross for fortsatt høye temperaturer, har omfattende investeringer i forebyggende teknologi - som luselaser og nedsenkede merder - gitt klare resultater. Lusepresset er betydelig redusert, behovet for avlusing med brønnbåt har falt dramatisk, og fiskevelferden har fått et etterlengtet løft.

Når et nytt trafikklysvedtak nå nærmer seg, må denne positive utviklingen vektlegges. Vi kan ikke styre fremtidens havbruk utelukkende basert på gårsdagens krisetall.

For kystkommunene handler ikke trafikklysene bare om biologi. Det handler om grunnlaget for skoler, nærbutikker og et levende lokalt næringsliv. Et pålagt produksjonskutt (rødt lys) er ikke bare en teknisk justering for et selskap; det er et drastisk inngrep i sårbare lokalsamfunn.

Når merdene tømmes og aktiviteten bremses, sprer usikkerheten seg umiddelbart til land. Vi ser det i form av permitteringer og oppsigelser hos slakterier, foredlingsanlegg og lokale tjenesteytere. I en tid med krevende omstillinger har vi rett og slett ikke råd til nye, generelle kutt som svekker bosettingen og det lokale skattegrunnlaget.

Stortingsmeldingen om miljømessig bærekraftig vekst (Meld. St. 16 (2014-2015)) er tydelig: Dersom overvåkningen viser en endring i påvirkning mellom to år, skal myndighetene gjøre grundigere helhetsvurderinger. Her er det naturlig - og nødvendig - å se på de samfunnsøkonomiske konsekvensene.

Rammeverket åpner altså for at departementet kan bruke skjønn og ta hensyn til samfunnet når utviklingen går i riktig retning.

Vi ber ikke om at miljømålene settes til side, men vi krever virkemidler som er forholdsmessige og som faktisk virker. Vi har ikke tid til å vente på langvarige utredninger mens arbeidsplasser forsvinner. Fiskeriministeren må nå utvise politisk handlekraft, og vektlegge samfunnsøkonomiske hensyn og anerkjenne den positive snuoperasjonen som er gjort fra 2024 til 2025.

Nye generelle kutt må settes på pause. Nå kreves en helhetlig vurdering som gir næringen rom til å satse videre, slik at vi sikrer både miljøet og den videre veksten i våre kystsamfunn.