Herold

Debatten om karensdager og kutt i sykelønn dukker jevnlig opp. Denne gangen treffer den meg mens jeg sitter hjemme og jobber, småpjusk, men funksjonell. Jeg kan skru ned tempoet, ta pauser og likevel gjøre jobben min. Det koster meg verken inntekt eller sykedager.

Slik er det ikke for store deler av arbeidslivet.

I blant annet barnehager, helse, transport, industri, renhold og varehandel finnes ingen hjemmekontorløsning de dagene kroppen svikter. Der handler det om fysisk tilstedeværelse og om å være frisk nok til å stå i jobben. For dem betyr en dag med fravær at lønna kan ryke. Det handler ikke om arbeidsmoral, men om mulighet. Likevel er det ofte vi som har fleksibiliteten, som er raskest ute med å mene at andre «må bli flinkere til å gå på jobb».

Når forslag om karensdager og kutt i sykelønna kommer på bordet, er det nettopp disse arbeidstakerne som rammes. De som allerede står i jobber som sliter mer på kroppen enn et tastatur noen gang vil gjøre.

Forskningen viser hvor skjevt dette treffer. En Sintef‑rapport slår fast at 42 prosent av sykefraværet helt eller delvis skyldes forhold på arbeidsplassen, altså noe arbeidstakeren ikke kan påvirke alene*.*27 prosentoppgir at fraværet delvis skyldtes jobben, 15 prosent at det helt klart gjorde det.Andre rapporter har litt andre tall, men det de har til felles er at andelen av sykefravær som kan knyttes til forhold på arbeidsplassen er vesentlig.STAMIdokumenterer det samme: Arbeidsmiljøfaktorer som høyt tempo, lav kontroll, tunge løft og psykiske belastninger er sentrale drivere bak sykefravær, særlig innen muskel‑ og skjelettplager og psykisk uhelse.

Likevel diskuteres sykelønn ofte som om det handler om moral. Men kutt i sykelønna gjør ikke folk friskere, det gjør dembare fattigere. Erfaringer fra Sverige, som har hatt karensdag siden 1992, viser at korttidsfraværet går ned fordi folk ikke har råd til å være hjemme første dag. Sykdommene forsvinner ikke, og forskningen er ikke entydig på at karensdag faktisk reduserer sykefraværet.For meg er det tydelig at slike kutt vil ramme arbeidstakere i yrker der inntektsbortfall merkes umiddelbart, og der det ikke finnes mulighet for å jobbe hjemmefra*.*

Den nye IA‑avtalen understreker nettopp dette: Partene i arbeidslivet og myndighetene har forpliktet seg til at arbeidet med å redusere sykefravær skal være kunnskapsbasert, ikke drevet av synsing, mistenkeliggjøring eller enkeltopplevelser. IA‑arbeidet skal ta utgangspunkt i fakta om hva som skaper sykefravær og sette inn tiltak der de faktisk virker. Når kunnskap viser at en stor del av fraværet skyldes arbeidsplassen og at kutt i sykelønn ikke virker helsefremmende, bør også politikken speile dette. Å ignorere dette til fordel for enkle pekefingre bryter med hele intensjonen i IA‑samarbeidet.

Med dette som bakteppe blir det ekstra hult når de som sitter trygt med hjemmekontor og fleksitid, hever pekefingeren mot dem som ikke kan gjøre det samme. De som har minst fleksibilitet, får flest moralske formaninger. Det er bakvendt. Og det er urettferdig.

Fleksibilitet er et privilegium og langt fra jevnt fordelt. Å bygge politikk på forestillingen om at alle har de samme mulighetene, fører til skjeve og usosiale løsninger. Det vi trenger, er en sykelønnsordning som bygger på solidaritet og realisme. Som forstår at sykdom er sykdom, uansett jobbtittel. Og som erkjenner at trygghet når man er syk, ikke er en luksus, men en forutsetning for et anstendig arbeidsliv.

Jeg er heldig som kan jobbe hjemmefra når formen svikter. Denne fleksibiliteten må aldri bli et argument for å ta rettigheter fra dem som står i yrker uten den muligheten