Herold

Da skal du komme fra ditt land, fra det ytterste Nordendu og mange folkeslag med dig, alle sammen ridende på hester,en stor skare og en tallrik hær-Ezekiel 38, 15Det finnes steder i Norge der menneskelige planer – politiske, religiøse eller økonomiske – mister sin tyngde i møte med noe langt større. Nordkapp er et slikt sted. Der oppe er Moder Jord ikke bare en kulisse, men en Guds Dommer og Straff.

Stormen blåser bort både prestisje og posisjoner. Den bryr seg verken om politikk eller religion. Havet tar båter uten å spørre om identitet. Storstormer, landligge og alle mennene som kom bort på havet mens kvinnene ventet hjemme gjør alle mennesker like små.

Når det nu igjen diskuteres moskébygging ved Nordkapp, slik det ble omtalt i Document og Radio Nordkapp, er argumentet fra initiativtakerne at en moské er «et gudshus for alle» og at alle – uansett tro – er velkomne. Det er et vakkert utsagn.

Men det reiser også et spørsmål som sjelden stilles høyt:

Hvis moskeen er et gudshus for alle – hvorfor kan ikke muslimer da gå i kirken? Dette er ikke et teologisk spørsmål, men et logisk.Det handler ikke om hvem som har rett, men om hva ordene faktisk betyr. For i praksis vet alle at:- kristne kan besøke en moské, men ikke delta i bønn- muslimer kan besøke en kirke, men ikke be der- begge rommene er hellige på hver sin måte- begge rommene har regler, grenser og tradisjoner

Det er ikke noe galt i det.Det er bare slik religion fungerer: hellige rom er ikke nøytrale rom.Derfor blir påstanden om at en moské er «for alle» mer en høflig formulering enn en faktisk beskrivelse av virkeligheten. Og det er her Nordkapp kommer inn i bildet igjen.For naturen der oppe er den eneste virkelige nøytrale dommer. Den spør ikke hvem du ber til. Den bryr seg ikke om arkitektur. Den feller dommen like hardt på kirker, moskeer og turister i boblejakke. Russerne har et ord for dette: stikhía – naturens og sjelens urkraft, det som er større enn mennesket og ikke lar seg temme.

En kraft som ikke kan forhandles med. Den bare er. Kanskje er det nettopp derfor denne debatten vekker så sterke reaksjoner. Ikke fordi folk er imot bygg, eller imot tro, eller imot utvikling. Men fordi Nordkapp er et sted der folk intuitivt vet at her er det ikke vi som setter rammene. Her er det naturen som bestemmer. Det er noe nesten Ibsensk over det.

Som når en Ibsen‑kvinne går forbi sengekammeret og blinker med lyset om natten– et glimt av noe uoppgjort, noe større enn oss selv.En påminnelse om at vi mennesker alltid forsøker å bygge våre små rom av mening, mens naturen rundt oss står som en taus, mektig kontrast.

Og kanskje er det derfor kystfolk reagerer med galgenhumor, skepsis og fatalisme. Ikke fordi de er mot religion. Men fordi de vet at på Nordkapp er det bare én kraft som virkelig er «for alle»:Stormen.

Uværet i nord er mektigere enn alle menneskelige konflikter, religioner og planer. Stikhia er både naturens og sjelens urkraft – det som er større enn mennesket og som mennesket må lære å leve med. Det er den samme erfaringen som ligger under de gamle historiene om Storofsa 1789(ca 68 omkomne, 1200 husdyr, 3000 hus), Titran-forliset 1899(171 druknede inkl. Røværulykken) og Verdalsraset 1893(116 omkomne, 105 gårder, 600 hjemløse over natten, tusenvis av husdyr).

En konfrontasjon med noe som er større enn oss, som ikke kan kontrolleres og som det ikke kan forhandles med. Det er bare å komme seg unna før man knuses.Når undertegnede og Ibsen‑kvinnen barker sammen, er det ikke engang som om Storofsa og Titran-forliset kolliderer med Verdalsraset. Det er to sorte hull som kolliderer og sender sjokkbølger gjennom romtiden. To naturkrefter som kolliderer i den ultimate urtidskataklysme.Det er Ibsen. Det er Nord. Det er sannhetens vær(en).Tilbake til tema: "en moské er «et gudshus for alle» og at alle – uansett tro – er velkomne. " Hva ville Henrik Ibsen sagt til et slikt utsagn? Hvis Henrik Ibsen hadde hørt noen si at «en moské er et gudshus for alle», ville han ikke gått inn i teologi.

Han ville gått rett inn i underteksten, i selvbedraget, i fasaden – for det er der han alltid setter kniven.Han ville ikke spurt:«Er dette sant?» Han ville spurt: «Hvem tjener på at dette sies?»Og så ville han gjort det Ibsen alltid gjør: Han ville pirket i sprekken mellom ord og virkelighet.Han ville svart med en av sine karakteristiske, knappe, nesten iskalde setninger – en som får rommet til å stilne:«Et hus er ikke for alle bare fordi man sier det.»Eller enda mer ibsensk:«Det er en egen kunst å tale sant med ord som ikke er sanne.»For Ibsen er sannhet ikke det man sier, men det man gjør.Ibsen ville ikke kritisert moskeen. Han ville kritisert selvbedraget i utsagnet.Han ville sagt:- Hvis et rom er for alle, må alle kunne bruke det likt!- Hvis det finnes regler som skiller mennesker, er rommet ikke nøytralt!- Hvis man sier «for alle» mens man vet at det ikke stemmer, er det en livsløgn!.Og livsløgner er Ibsens spesialitet.Til slutt ville han gjort det han alltid gjør - Han ville latt naturen, skjebnen eller sannheten selv avsløre fasaden.I denne saken – med Nordkapp, stormen, stikhia – ville han sagt noe i denne retningen:«Stormen blåser bort alle våre store ord. Bare det som er sant står igjen.»Det er Ibsens stemme. Klar. Ubehagelig. Ufravikelig. Sammen med Storstormen. Ezekiels hær fra nord.