Herold

Norge vil nok klare seg helt greit uten et kongehus; forsvinner derimot demokratiet forsvinner vår frihet.

Helt konge! Vi sier det gjerne når noe er ekstra bra, eller når noen har lykkes over all forventning. Det sier noe om kongenes status i Norge. Ja, i hele Skandinavia for dansk og svensk har samme uttrykk. Ordet har da også et felles, norrønt opphav; i et ord som betyr «sønn av fornem mann».

Spørsmålet nå er om også kommende generasjoner kommer til å bruke uttrykket «helt konge». Og om det i så fall vil bety det vi legger i det, eller det motsatte; noe vi ikke liker, noen som har feilet. Slik ord som bjørnetjeneste og forfordele for dagens unge betyr det motsatte av hva de betydde da jeg vokste opp.

Monarkiet er til enhver tid bare én dårlig monark unna utslettelse

I så fall er det ikke bare språket som har endret seg, da har vi antakelig endret statsform også. For monarkiet er avhengig av at vi oppfatter monarken som «helt konge». Uavhengig av kjønn. Der har Norge vært ekstremt heldig. De tre kongene vi har hatt etter 1905 har alle vært «helt konge»; svært populære symboler for nasjonen Norge.

Jeg hadde for noen tiår siden gleden av å møte kong Harald, om bord på kongeskipet «Norge» etter et statsbesøk. Jeg og en gruppe journalister ble stående i en halvtimes tid og småprate med kongen. Jeg møtte da et ekstremt varmt, nysgjerrig og svært jordnært menneske. Ispedd en solid dose selvironi. Der og da ble jeg Haralds mann.

Det er jeg fremdeles. Jeg er dermed monarkist; men en pragmatisk monarkist. De fleste av mine prinsipper tilsier republikk og skulle vi innført statsform i dag ville min stemme gått til det. Men vi har nå engang et monarki. Og det tjener oss godt. Da velger pragmatikeren i meg å videreføre det. Litt ala Deng Xiaoping: Det er likegyldig om katten er svart, eller hvit, bare den fanger mus.

Konger hører utvilsomt mer hjemme i eventyr enn i demokratier

I den pragmatismen ligger den en bunnplanke: I det øyeblikket monarkiet ikke lenger tjener nasjonen Norge bør det avvikles. I vår moderne og personfikserte verden avhenger det langt på vei av én ting; monarkiets popularitet. Det vil si at et solid flertall av nordmenn fremdeles oppfatter kongehuset som «helt konge».

Fra lenge å være europeiske monarkiers stille fjæring har det de siste årene stormet nesten konstant rundt det norske kongehuset. Først kom en sjaman og lurendreier, deretter en voldelig rusmisbruker og til slutt en framtidig dronning som har hatt et tett og vennskapelig forhold til en overgrepsdømt milliardær – og ikke snakket sant om det.

Sakene er svært forskjellige; fra det lett komiske til det svært alvorlige. For oss nordmenn er det lett å le av Durek Verrett, selv om deler av det han driver med i beste fall ligger i grenselandet til svindel. Mens de forhold Marius Borg Høiby er siktet for kan gi ham flere år i fengsel. Om han finnes skyldig under den pågående rettssaken.

Et monarki truet innenfra

Dette siste er viktig å understreke. Påtalemyndigheten synes å ha en sterk sak, og Borg Høiby har innrømmet flere forhold. Men han nekter straffskyld for de mest alvorlige. Hans situasjon er dessuten noe mange norske familier kan kjenne seg igjen i: En sønn og bror med rusproblemer som har havnet i vold og kriminalitet.

Denne saken viser at dette kan rammer alle familier, uavhengig av sosial stilling og rang. Da hjelper det verken å være konge, eller kronprins. Fortvilelsen og følelsen av hjelpeløshet er antakelig like stor. Har man ikke vært i nærheten av dette selv er det nok lett å fordømme, men mange vil nok også kjenne på sympati med kronprinsparet.

Det er dette som i stor grad vil mangle når det gjelder kronprinsessen selv. Bildet av en rik kvinne som kjeder seg i den norske hverdagen og heller vil omgås en dekadent milliardær som kan by på luksusleiligheter, champagne og kjendisfester. Samtidig som han misbruker barn og bedriver menneskehandel.

En logrende puddel ved milliardærens føtter

At han var dømt for overgrep mot barn*før*kronprinsessen innledet et bekjentskap med ham gjør ikke saken bedre. Det gjør det heller ikke at hun høyst sannsynlig kjente til hans dom, benytter en nær og intim tone i kommunikasjonen med ham eller at hun tidligere ikke har snakket sant om sitt forhold til Epstein. At hun drøyer og drøyer med å gi en full forklaring gjør ikke saken bedre.

Mens Märtha Louise og Marius Borg Høiby er mer perifere medlemmer av kongehuset er dessuten Mette-Marit gift med kronarvingen. Når kong Harald dør blir hun Norges nye dronning. Det gjør hennes atferd mye mer avgjørende for monarkiets framtid. Hadde den pågående stormen bare dreid seg om Durek og Marius ville den antakelig løyet ganske snart.

I en meningsmåling for VG etter det seneste kapittelet i Epstein-saken svarer 35 prosent at de har blitt mer negativ til monarkiet etter det som er blitt kjent. Likevel er det fremdeles et stort flertall som vil beholde monarkiet. Så skulle det ikke komme fram mer om Mette-Marit og Epstein vil antakelig monarkiet overleve krisen.

Trumps kompis fra helvete

Det gjør nok også det norske demokratiet, selv om også ledende politiske figurer har blamert seg tungt i forhold til Epstein. Og deres svik er mye mer alvorlig enn Mette-Marits: De er valgt av oss alle, av folket. Mens hun strengt tatt bare er valgt av én; kronprinsen. Til å tre inn i en familie der makt går i arv.

Det betyr ikke at kongefamilien er uten betydning, men Norge vil ikke gå under om den forsvinner og vi får en folkevalgt president i stedet. Det kan fungere vel så bra, bedre til og med dersom kongen, eller dronningen slutter med å være helt konge. Forsvinner derimot demokratiet, forsvinner vår frihet. Og det er tross alt mer alvorlig enn en prinsesse på vift. Uansett hvor uspiselig vi finner hennes atferd.