Herold

Røyking koster Norge enorme summer. Kan vi få et samfunn uten tobakk?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvis røyking hadde blitt oppfunnet i dag, ville vi aldri ha tillatt det.

Men sånn ble det ikke. Det vokste fram gradvis – normalisert, regulert og til slutt akseptert. På 1950- og 60-tallet ble sigaretter markedsført som moderne, elegante og til og med sunne. Leger opptrådte i reklamer. Filmstjerner tente sigaretten som et symbol på frihet. Røyken var overalt. På fly, på restauranter, på barnerom.

Helt til noen våget å stramme inn.

Nylig skjedde to ting som fikk meg til å tenke på hvor vi står i tobakkspolitikken.

Den ene kom fra Helsedirektoratet: en ny rapport slår fast at røyking koster Norge rundt 120 milliarder kroner i året. I tillegg kommer 12 milliarder i kostnader knyttet til passiv røyking.

Dette handler ikke om å moralisere.

Den andre påminnelsen kom i form av et navn mange husker: Dagfinn Høybråten. «Røykelovens far» kom tilbake som leder for det nye folkehelsepolitiske rådet. Det var han som sto i stormen da røykeloven ble vedtatt i 2004. Den gangen ble det spådd kroken på døra for utelivsbransjen og et formynderregime uten sidestykke. I dag er loven en selvfølge, og en av de mest vellykkede folkehelse¬reformene i moderne norsk historie.

Begge disse hendelsene den siste tiden peker mot det samme spørsmålet: Har vi fortsatt motet som trengs for å ta neste steg?

Ja, dagligrøyking har gått kraftig ned siden toppårene. Ja, færre barn vokser opp i røykfylte rom. Men rundt 300.000 mennesker røyker fortsatt daglig i Norge. Om lag 5.000 dør hvert år av røykerelaterte sykdommer.

Røyking er fremdeles en hovedårsak til hjerteinfarkt, hjerneslag, kols og flere kreftformer.

Samtidig ser vi tegn som burde gjøre oss urolige. Ferske tall viser en økning i røyking blant unge i alderen 16–24 år, særlig blant unge kvinner. De fleste som røyker, begynte som tenåringer. Hvis røyking igjen blir mer synlig og mer normalisert i det offentlige rom, vet vi hva som skjer: flere begynner og færre slutter.

Når Helsedirektoratet anslår samfunnskostnadene til 120 milliarder kroner i året, er det lett å snakke om økonomi. Men bak tallene ligger tap av helse, leveår, livskvalitet og familier som rammes.

Det er slagavdelinger som fylles. Det er lungeavdelinger som ikke har nok sengeplasser. Det er rehabilitering som varer i årevis.

Og fordi røykerelaterte sykdommer utvikler seg over tid, er kostnadene vi ser i dag et resultat av røyking for 20 og 30 år siden. Hvis vi nøler nå, vil regningen for neste generasjon allerede være skrevet.

Drømmen om et tobakksfritt samfunn krever at vi gjør to ting samtidig.

For det første må vi gjøre mer for å hindre at nye begynner. Her har andre land gått foran.

Norge kan ikke lene seg tilbake og tro at vi alltid vil være best i klassen. Vi bør nå diskutere:

• Å innføre et generasjonsforbud mot salg av tobakk- og nikotinprodukter, slik at personer født etter et bestemt år, for eksempel 2010, aldri kan kjøpe dem lovlig.

• Røykeforbud på uteserveringer, strender og kollektivholdeplasser, slik flere europeiske land har innført.

• Å begrense tilgjengelighet og forby ulike produktkategorier.

Dette handler ikke om å moralisere. Det handler om å redusere normalisering og beskytte barn og unge mot både rekruttering og passiv røyking.

For det andre må vi gi bedre støtte og hjelp til dem som allerede er avhengige.

Norsk forskning fra Vestre Viken har vist at en strukturert samtale under sykehusopphold, kombinert med proaktiv henvisning til frisklivssentral og tilgang til legemidler, nesten kan doble andelen som klarer å bli røykfrie etter hjerte- og karinnleggelse. Effekten er større enn for flere etablerte hjertemedisiner.

Det ligger nå et forslag i Stortinget om å etablere et nasjonalt røykesluttprogram, finansiert gjennom sektoravgift på tobakk.

Når én dagligrøyker kan koste samfunnet over 100.000 kroner i året, mens et strukturert sluttetilbud koster en brøkdel, er det vanskelig å forstå hvorfor dette ikke allerede er vedtatt.

Dette handler ikke om å legge skyld på enkeltmennesker. Nikotin er sterkt avhengighetsskapende. Tobakk er designet for å holde på brukeren.

Et nasjonalt røykesluttprogram handler om å gi dem en reell sjanse.

Da Dagfinn Høybråten sto i stormen i 2004, var motstanden massiv. I ettertid er det få som ville vært røykeloven foruten. Den har spart samfunnet for milliarder og forbedret folkehelsen dramatisk.

Likevel ser vi at samfunnskostnadene er på vei opp. Og spørsmålet nå er om vi har politikere som er villige til å stå i en ny storm.

Et tobakksfritt samfunn kommer ikke av seg selv. Det kommer ikke fordi utviklingen «går riktig vei». Det kommer fordi noen tør å ta beslutninger som møter motstand i øyeblikket, men som viser seg å være riktige i ettertid.

Vi kan velge å si at vi har gjort nok. Eller vi kan velge å ta neste steg: styrke røykeforbudene, hindre normalisering, og gi alle som ønsker det et gratis, nasjonalt tilbud om hjelp til å slutte.

Drømmen om et tobakkfritt samfunn lever fortsatt. Men den krever mot. Så politikere, hvem vil stumpe den siste røyken?

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Mer debatt