De som organiserer aksjoner og teltleire, kjemper forgjeves
Det er fĂžrst og fremst i Oslo og TromsĂž, men ikke der det skal bores i jorda, at tiltaket oppleves som et overgrep.
Motstanderne av gruveprosjektet i Repparfjordligger ikke pĂ„ latsiden. De âgĂ„r etter pengeneâ, denne uka har det vĂŠrt demonstrasjoner utenfor lokalene til Hartree Partners i Oslo. Det mektige amerikanske selskapet har investert stort i Nussir gjennom lĂ„n og frisk egenkapital.
Dette kommer ikke til stanse kobbergruva i Kvalsund, eller til Ä skremme bort investorer i framtida. Til det vil prosjektet rett og slett bli for lÞnnsomt. EU-kommisjonen har nylig identifisert Nussir som et av de mest kritisk viktige gruvesatsingene i Europa. De som bruker penger pÄ gruvedrift har gjort grundige vurderinger. Og tatt hÞyde for de fysiske protestene som vi ser bÄde pÄ anleggsomrÄdet i Finnmark, og i Oslo.
Skjalg Fjellheim, bio
Alt tyder altsÄ pÄ at bÄde ledelse og eiere i Nussir har lave skuldre. Prosjektet gÄr sin gang fram mot Äpning en gang til neste Är. Vel vitende om at ingen gruveprosjekter i den vestlige verden blir gjennomfÞrt uten opposisjon fra smÄ grupperinger, eller enkeltpersoner med kulturell kapital. Dette er motstand som bÄde er legitim, og en del av demokratiet.
Det som kjennetegner demonstrasjonene er ofte at verdens behov for energi eller metaller ikke tillegges noen vekt, dersom det er et tilgjengelig industriprosjekt som kan fÞre til oppmerksomhet. Repparfjord fÞlger en kjent dreiebok, men skiller seg ut ved at reindrift har fÄtt en plass som en samlende kraft for motstanderne.
Paradokset er ganske Äpenbart; at de som er mest hÞylytte, ogsÄ er de fÞrste til Ä Þnske en svÊrt rask overgang fra fossilt til fornybart samfunn. Til dette trengs det tilgang pÄ metaller, men som de som i stÞrst grad argumenterer for omstilling, faktisk ikke vil utvinne. De gÄr ikke med pÄ Ä knuse egget som mÄ til for Ä lage en omelett.
Repparfjord og Nussir mĂ„ ved siden av Alta-saken sies Ă„ vĂŠre det naturinngrepet i Finnmark som har fĂ„tt stĂžrst oppmerksomhet i etterkrigstiden. Det har vĂŠrt en evig strĂžm av negativ omtale, helt siden ildsjelen Ăystein Rushfeldt for over 15 Ă„r siden ble talsmann for gruvedriften.
Men det er ogsÄ store forskjellersom det er verdt Ä merke seg. I saken om Alta-Kautokeinovassdraget var det brede lag som engasjerte seg, bÄde nasjonalt og i Finnmark. Det ble dannet en sterk allianse mellom aksjonister fra SÞr-Norge, berÞrte lokalsamfunn, sÊrlig i Alta, og den samiske reindrifta i indre Finnmark, pÄ grunnlag av det som ble oppfattet som sammenfallende interesser.
I tilfellet Repparfjord er det motsatt. Der er det ingenting som binder tilreisende demonstranter sammen med de som bor der. Tvert imot, vi ser verken veldig store eller folkelige grupperinger som protesterer. Et overveldende flertall i vertskommunen er positive til inngrepene. Selv om det i sjÞmatnÊringen tidligere har vÊrt noe bekymring knyttet til lagringen av gruveavfall pÄ havbunnen.
Men vi kommer, uansett hvordan vi snur og vender pÄ det,ikke utenom at Nussir-prosjektet er demokratisk vedtatt, at det er kvalitetssikret med alle nÞdvendige tillatelser fra forvaltningen, og at det fremfor alt er et sterkt Þnsket prosjekt i Kvalsund og Hammerfest kommune. Det blir av en stor majoritet sett pÄ som helt nÞdvendig et prosjekt som er etterlengtet for at samfunnet skal overleve i mÞtet med demografiske endringer. Derfor blir demonstranter som flys inn fra Oslo og TromsÞ naturlig nok sett pÄ med Þkende skepsis.
Det globale suget etter de mineralene som kan leveres fra Finnmark, kommer heller ikke til Ä bli mindre. De som organiserer aksjoner og teltleire, kjemper pÄ en forgjeves kamp. Ikke bare fordi lovlige vedtak og tillatelser som er gitt, vil bli etterlevd. Mangel pÄ forutsigbarhet ville pÄvirket viljen til Ä investere i lignende prosjekter i framtida. Den risikoen vil ingen regjering ta.
Men den viktigste observasjonen er at motstanderne manglerdet viktigste vÄpenet - det finnes ikke lokal stÞtte til kampen mot Nussir og all fordervelsen det angivelig fÞrer med seg. Det er fÞrst og fremst i Oslo og TromsÞ, men ikke der det skal bores i jorda, at tiltaket oppleves som et overgrep.