Herold

Dette er en samisk kamp, en naturkamp og en menneskerettighetskamp – og den angår oss alle.

I sitt debattinnlegg hevder Skjalg Fjellheim at motstanden mot Nussirgruva først og fremst finnes i Oslo og Tromsø, og at det lokalt knapt finnes folkelig protest. Det stemmer ikke. Jeg er fra Repparfjord. Jeg er oppvokst med fjorden, med fisket, med fjellet og med menneskene som lever her. Og jeg er mot gruva.

Det har reist aksjonister fra både Tromsø og Oslo i hopetall for å stoppe Nussirgruva. Det er riktig. Men det betyr ikke at motstanden er «importert». Dette er en samisk kamp, en naturkamp og en menneskerettighetskamp – og den angår oss alle. Like fullt har den dype røtter her lokalt.

De som organiserer aksjoner og teltleire, kjemper forgjeves

Hele den organiserte motstanden startet med lokale krefter. I omtrent to tiår har folk i og rundt Repparfjord mobilisert, skrevet høringssvar, arrangert møter og stått i offentlig debatt. Det har vært aksjonsleirer i flere omganger, med hundrevis av deltakere. Uten bred støtte fra lokalbefolkningen hadde det aldri vært mulig å holde protestleirene gående over så lang tid.

Fjellheim skriver at «der er det ingenting som binder tilreisende demonstranter sammen med de som bor der». Det er en merkelig påstand. Det som binder oss sammen, er fjorden. Det er bekymringen for 30 millioner tonn gruveavfall i en nasjonalt vernet laksefjord. Det er hensynet til gyteområdene for kysttorsk. Det er reinbeitelandet til Fiettar og Fálá reinbeitedistrikt. Dette er ikke abstrakte størrelser – det er livsgrunnlaget vårt.

Ja, det finnes lokale som er positive til gruva. Det finnes også mange som er imot, men som ikke orker å stå fremst i en betent og splittende debatt. I små lokalsamfunn koster det å ta ordet. Det gjør ikke motstanden mindre reell.

Samtidig er det verdt å stille et annet spørsmål: Hvorfor problematiseres det at motstandere kommer utenfra, men ikke at selve prosjektet i hovedsak drives utenfra? Nussir ASA er kjøpt opp av det kanadiske selskapet Blue Moon Metals. Hovedinvestoren er det amerikanske firmaet Hartree Partners. Mange av arbeiderne på anleggsområdet jobber turnus og bor i brakker før de reiser hjem til andre deler av landet eller verden. Kapitalen er internasjonal. Eierne er internasjonale. Men det er lokalsamfunnet som sitter igjen med konsekvensene.

Det hevdes at et overveldende flertall i vertskommunen støtter prosjektet. Samtidig viser nasjonale undersøkelser at rundt 80 prosent av Norges befolkning er imot sjødeponi. Norge er et av svært få land som fortsatt tillater denne praksisen. Motstanden mot sjødeponi er ikke ekstrem – den er bred, kunnskapsbasert og også lokal.

Hvis fjorden skades, stopper ikke konsekvensene ved kommunegrensen. Repparfjord er del av et større fjordsystem. Forurensning sprer seg. Ødelagte gytefelt påvirker fiskebestander langt utover vårt nærområde. Dette er både en lokal og en nasjonal sak.

Å avfeie motstanden som «utenbys» er en enkel måte å slippe å ta argumentene på alvor. Vi som bor her, vet hva som står på spill. Vi vet hva fjorden betyr – for arbeid, kultur, historie og identitet.

Motstanden mot Nussirgruva er ikke et påfunn fra Oslo. Den er forankret i Repparfjord. Og den kommer ikke til å forsvinne ved å bli avskrevet.