Herold

Min tvillingvogn er stor og bred, men utformet slik at den skal være innenfor kravene for universell utforming. Dette byr på overraskende mange utfordringer.

Jeg er bosatt på Årnes, og etter at jeg fikk tvillinger i sommer har det blitt mange trilleturer i Årnes sentrum. Jeg har storkost meg på trilleturer i det fine høstværet som har vært, i bygda som jeg er så glad i.

Når en går rundt med en ruvende tvillingvogn er det vanskelig å ikke bli lagt merke til. Det fører stadig til hyggelige menneskemøter. Aldri har jeg snakket så mye med verken venner, bekjente eller fremmede. Bygda er full av mennesker med vennlige smil og nysgjerrige øyne, som deler vår begeistring over det mysteriet det er med to små babyer som er prikk like.

Elvestien i høstsol er mitt favorittsted. Så heldige vi er som har en tursti som i tillegg er godt tilrettelagt for turgåere med funksjonsvariasjoner.

Da kommer vi inn på hvorfor jeg ønsker å skrive dette innlegget.

Min tvillingvogn er stor og bred, men utformet slik at den skal være innenfor kravene for universell utforming. Dette byr på overraskende mange utfordringer, og jeg vil dele noen av mine mange eksempler.

Jeg gikk tur på gangveien og kom til et sted der en bedrift hadde vindusvask. Den store firmabilen med lift hadde parkert på tvers over gangveien, slik at jeg ikke kom meg forbi.

Jeg gikk til Årnes stadion for å følge sønnen min til fotballkamp. Jeg gikk glipp av deler av kampen fordi ingen av inngangene var brede nok til at jeg kom meg inn, og koden til porten var det ingen som hadde.

Når høsten kommer fylles butikker av ekstra varer til Halloween og jul. Det blir da gjerne satt ut ekstra øyer med varer rundt i lokalene. Jeg har måtte velge bort flere matbutikker og andre butikker for eksempel på senteret, fordi jeg ikke kommer meg rundt.

Å bevege seg rundt på parkeringsplasser eller andre områder kan føles som en labyrint der en aldri helt hvor man kommer forbi.

Så hvor stort problem er egentlig dette for meg? Det ordner seg alltid. En vogn kan løftes, settes fra seg utenfor eller bli igjen hjemme. I tillegg er dette en høyst midlertidig tilværelse i livet vårt, der de negative opplevelsene overstyres av hvor heldige vi er som har fått to små barn!

Grunnen til at jeg skriver dette handler om at jeg ønsker å videreformidle den bevisstgjøringen livet med bred vogn har gitt meg. På trilleturene møter jeg på nesbuer i rullestol eller med funksjonsvariasjoner der andre hjelpemidler er nødvendig for å komme seg rundt.

Hvor gode er vi på å ha universell utforming i fokus? Hva gjør det med noen om man til stadighet opplever at fremkommeligheten er så redusert at man kan bli fratatt muligheten til å gjøre de ærender man trenger, eller i verste fall bli ekskludert fra et fellesskap?

Tenk hva det kunne betydd for folk rundt oss, om vi så langt vi kan tilrettelegger for at alle kan delta og komme seg frem der vi trenger og ønsker. Det er min oppfordring til alle oss som på ulike arenaer har ansvar for områder der folk ferdes. Sørg for at det i størst mulig grad er utformet slik at alle føler seg velkomne.