Herold

En kommune som ikke satser på barn og unge, satser heller ikke på framtiden. Og kanskje er det på tide å si det høyt – før omstillingens smeltedigel igjen lover at «det ordner seg», og vi senere oppdager at tryggheten aldri kom og fremtidens Rana dør ut i takt med befolkningen, skriver Anette Møllersen Bjørnå.

Når verdier glipper – og ord ikke stemmer med handling

Rana i sin viktigste omstilling noensinne

Hva skjer med tryggheten når kommunen mister oversikten

Når skolene og barnehagene forsvinner, gjør tryggheten det også

Nok en gang står Rana i en omstillingsfase, og som omstillingens smeltedigel skulle man tro at dette også kommer til å gå like bra som de ørten andre gangene vi har skiftet kurs. Problemet er bare at denne gangen handler ikke omstillingen om industri, produksjonstall eller nye markeder. Den handler om mennesker; barnet ditt, bestemoren din og kompisen din.

Og akkurat her speiler Rana det nasjonale bildet. For den uroen vi kjenner på her hjemme, er ikke unik. Norge liker å smykke seg med topplasseringer i demokrati- og tillitsbarometre, men samtidig vokser avstanden mellom tryggheten som loves, og tryggheten folk faktisk kjenner.

Arbeiderpartiet gikk til valg på Gro Harlem Brundtlands gamle parole: «Trygghet for fremtida.» Det høres vakkert ut, nesten poetisk. Men trygghet er en følelse, ikke en powerpoint-slide. Og for de fleste har nok ikke den følelsen vært spesielt nær de siste årene.

For krisene har kommet tett: internasjonalt (Covid, Ukraina, Palestina), nasjonalt (inflasjon, renter), og lokalt her i Rana (sykehussaken, skole- og barnehagenedleggelser, og den evige kampen om kommunens økonomi).

Vi blir bedt om å tro at fremtiden blir trygg «etter hvert». Men hva med tryggheten til menneskene som lever – her og nå?

KrF har fått det for seg at Pride-flagget er en trussel mot skolene våre, samtidig som partiet står sammen med Høyre og Frp om å støtte Israels folkerettsbrudd. Da er det kanskje ikke så rart at de valgte å fjerne «hjertet» i logoen sin – for det virker ikke som det har hatt puls på lenge.

Arbeiderpartiet er heller ikke uten ansvar. Først ble det avslørt at Oljefondet investerte i selskaper som leverer droner og militærfly til Israels krigføring, til tross for advarsler fra Etikkrådet og ekstern kritikk. Så kom forslaget om å sette Etikkrådets arbeid «i bero» til nye retningslinjer er på plass i frykt for at rådet skulle forhindre gode investeringer i teknologiselskaper. Mange sitter igjen med en smak av svik og brudd på tillitt.

Og mens dette pågår, vokser oljefondet. Fra 9000 til 21 000 milliarder siden 2019. Det er kanskje denne kapitalveksten Arbeiderpartiet mener skal gi «trygghet for fremtiden», selv om lykke-rankingen sier det motsatte. Norge raser nedover – nå bak alle de andre nordiske landene. Men tryggheten for fremtiden skal reddes, og da betyr kanskje det at Norge må profitere på andres utrygghet?

La oss vende blikket hjemover – til Rana, hvor tryggheten faktisk skal leves, ikke bare loves.

Befolkningen blir eldre, det fødes for få barn, og vi trenger desperat en strategi som gjør det attraktivt å bo, etablere seg og få barn her. Likevel velger kommunen å kutte i det som nettopp gir trygghet til familier; barnehager og skoler.

Nå vurderes blant annet Selfors barneskole, den skolen med de mest fornøyde elevene og lavt sykefravær, lagt ned. Offisielt oppgis det 13 elever per klasse, men realiteten er 19, en grov datafeil i et faktagrunnlag som skal bidra til at politiske beslutninger tas. At en av de mest velfungerende skolene foreslås avviklet, er vanskelig å forstå i en kommune som sårt trenger hver eneste barnefamilie.

Det er ingen enkel jobb å være lokalpolitiker i Rana for tiden. Saksbunkene er enorme, alternativene mange og tidspresset høyt. Når tallene spriker, ender man fort opp med å godta premisser man håper stemmer, selv om historien viser at det ikke alltid gjør det.

Flere har påpekt store avvik mellom anslåtte og faktiske kostnader. Rana ungdomsskole ble først priset til 85 millioner, men sluttet på 244 millioner. Nå gjentas mønsteret: Mo ungdomsskole skal bygges om til barneskole for tre millioner, men uteområdet er ikke med i regnestykket. Til sammenligning kostet den svært enkle skolegården på Moheia rundt 30 millioner. Renovering av Moheia Bad var budsjettert til 54 millioner, men prislappen havnet på nesten 150 millioner kroner.

Solsiden-prosjektet føyer seg inn i det samme bildet. Etter at anbudene kom inn i oktober, dukket en ny formulering opp i saksdokumentene til utvalg for Kultur, oppvekst og idrett: Prosjektet kan «reduseres, forsinkes eller omstruktureres» dersom det skal erstatte Selfors barneskole. Det betyr i klartekst at kommunen allerede ser at finansieringen ikke holder. Midt i det 300-siders saksdokumentet ligger et lite avsnitt som foreslår en helt ny institusjon i bygget til Selfors Barneskole – og nedbygging av Solsiden. Nesten gjemt, selv om dette ikke har blitt pekt på før.

I tillegg stod det ingenting i Menon-rapporten om anbefalinger om nedleggelse av Selfors Barneskole, selv om dette var begrunnelsen administrasjonen brukte i sin saksfremlegging. Dette ble rettet etter at en innbygger ga tilbakemelding om feilen i sentrale saksdokumenter som politikerne og innbyggere skal kunne stole på at gir riktig informasjon for politiske og samfunnsmessige beslutninger.

Dette er ikke detaljer eller bagateller. Det er forhold som svekker tilliten – fundamentet tryggheten hviler på. Samtidig får underbudsjettering av omstillingsprosjekter store økonomiske konsekvenser, og da er det ikke rart at gjelden til Rana kommune hoper seg opp som en og annen deltaker i Luksusfellen. Raske beslutninger som tas basert på ufullkomne budsjettforslag og til tider feil datagrunnlag skaper ikke tillitt og trygghet blant befolkningen.

Likevel skal kommunen gjennomføre Solsiden-prosjektet byggetrinn 1 til en kostnad på 1,2 milliarder, altså en økning på 60% av prisen som startet på 600 millioner (750 millioner inkl. mva.) da planene først ble lagt på bordet. Budsjettet sprekker med det flere hundre millioner allerede før prosjektet har blitt satt i gang. Og ikke nok med det, så skal det føyes på et byggetrinn 2 med ferdigstilling i 2036 med en pris og en prisjustering man nok lett kan konkludere med at ender opp i samme sjiktet som del 1. Da tenker jeg at det er på tide å spørre seg selv om det virkelig er umulig å bygge et sykehjem til under 1, 2 milliarder, eller la oss si 2,5 milliarder? I stor kontrast ser nemlig kommunen på å bygge et tilbygg til Moheia som havner i kategorien «brakkerigg» slik at man kan spinke og spare en million her og en million der for å presse mest mulig skolebarn inn på en og samme skole.

Tryggheten for barna ser ut til å forsvinne like raskt som kommunekassa tømmes.

Når skoler og barnehager legges ned, sender det et tydelig signal:

Vi forventer færre barn. Mindre liv. Mindre framtid.

Og det merkes. Hos dem som bor her. Hos de som vurderer å flytte hit. Hos unge som vurderer om Rana er et sted å bygge et liv. Hvorfor etablere seg et sted hvor tjenester bygges ned? Hvor institusjoner kan forsvinne fra ett år til det neste? Hvor økonomien virker mer preget av brannslukking enn av langsiktig utvikling?

Rana har stått støtt gjennom industriomstillinger og økonomiske stormer. Men den største omstillingen av dem alle, den demografiske, krever at vi bygger trygghet, ikke river den ned. Et signal om at barna er en investering for fremtiden, ikke en utgift som skaper negativ balanse i regnskapet.

Trygghet for fremtiden skapes ikke ved å kutte i det som fungerer. Den skapes ikke ved å underkommunisere kostnader, gjemme forslag i dokumentbunker eller gjennom å ta avgjørelser basert på feil tallgrunnlag.

Den skapes ved å styrke det som gjør at folk vil bli – og vil komme. Barna våre. Fritiden. Relasjonene. Fellesskapet.

Og her kommer noe av det mest alvorlige:

Når åpne prosesser og transparens byttes ut med uklare tallgrunnlag og skjulte alternativer, svekkes innbyggernes tillit til demokratiet. Å kunne ettergå det som blir sagt, foreslått og lovet, er en grunnpilar for trygghet i et lokalsamfunn. Når dette undergraves, er bekymringen mer enn berettiget.

En kommune som ikke satser på barn og unge, satser heller ikke på framtiden. Og kanskje er det på tide å si det høyt – før omstillingens smeltedigel igjen lover at «det ordner seg», og vi senere oppdager at tryggheten aldri kom og fremtidens Rana dør ut i takt med befolkningen.