Herold

Fremskrittspartiets Erlend Wiborg hevder i sitt tilsvar til meg at det for FrP er viktigere å skape rettferd, trygghet og ta ansvar for alle lovlydige innbyggere, enn omsorg for den kriminelle.

Bakgrunnen er at regjeringen ikke vil sende kriminelle uten statsborgerskap tilbake til hjemlandet hvis de har familie i Norge, har dårlig helse, har vært her lenge eller risikerer tortur eller umenneskelig behandling ved retur. Wiborg er uenig og mener Norge bør forhandle med et trygt tredjeland om å motta dem. Men ut av Norge må de, av hensyn til sikkerheten til de innbyggerne som er igjen.

Kriminelle har ingen rett til Norge

FrP har lagt segtil en vane med å fjerne folk de ikke liker eller som utgjør en eller annen form for belastning. De foreslo for eksempel å fjerne mobbere fra skolen og flytte dem til en annen skole, av hensyn til de elevene som ble igjen. FrP vil stue barn under kriminell lavalder i fengsel, så vi blir kvitt dem. FrP’s løsninger gjør det lettere for dem som slipper belastningen, men Wiborg reflekterer ikke over om det er moralsk forsvarlig å påføre mottakeren belastningen som Wiborg vil slippe og konsekvensene for oss som norske borgere.

Norge bør forhandleseg fram til en løsning med tredjeland mener Wiborg. Forhandlinger betyr press, overtalelse, trusler eller kjøp. Når han nevner Rwanda og Albania avslører han samtidig at han er villig til å forhandle med land med betydelig svakheter i historie, økonomi, demokrati og levekår i befolkningen. Økonomiske eller andre fristelser vil Wiborg og FrP bruke som forhandlingskort for å presse styresmaktene i tredjelandet til å godta handelen. Man kan spørre: trygt for hvem? I hvert fall ikke den kriminelle eller den som har dårlig helse.

«Det er ingenmenneskerettighet å få opphold i Norge», sier Wiborg. Det er det heller ingen som har hevdet. Men en utsendelse fra et trygt Norge kan være et menneskerettighetsbrudd, uansett hvilket land personen havner i. Et barn som tas ut av et trygt hjem på grunn av alvorlige atferdsvansker, blir ikke trygt om det plasseres i en utrygg institusjon. Analogien er evidensbasert.

Det smakløse ved FrP er alltid å velge den letteste vei, av hensyn til seg selv og til ulempe for andre. Det er her forskjellen mellom egoisme og moral handlinger ligger.

Tittelen på Wiborgssvar er «Kriminelle har ingen rett til Norge». Når man karakteriserer en hel gruppe mennesker med et negativt ladet ord – kriminell - kobler man automatisk på følelser. Og negativt ladede karakteristikker skaper negative følelser, som er grunnleggende psykologisk kunnskap. Negative karakteristikker av folk fører til irritasjon, aggresjon og i verste fall avsky og hat. Når Wiborg og FrP gang på gang karakteriserer folk på negative måter, skapes ikke bare negative følelser hos ham, men også hos alle de som følger hans logikk og resonnement. Slik skapes avstand og sinne mot folkegrupper som får negative karakteristikker klebet til seg. FrPs tendens til å fjerne slike folk er en logisk følge av den nevnte psykologiske mekanismen. Det er et moralsk aspekt i dette, som jeg i min kronikk beskrev som å mangle moralsk kompass.

Hvis mange noki en befolkning tenker på denne måten, blir vi et hatefullt folk. Der er vi ikke ennå. Men tendensene bør motarbeides, for vi blir ikke lykkeligere av det. Bare sintere.