Herold

Ap og Høyre er ikke jevnstore. De er jevnsmå. Det er dårlig for Ap og ikke bra nok for Høyre.

Etter en begivenhetsrik måned i norsk politikk er det bemerkelsesverdig store utslag på Norstats februarmåling for NRK, Dagbladet og Vårt Land.

Arbeiderpartiet går kraftig tilbake. Høyre går kraftig frem.

Hovedgrunnen er en tydeligere direkte velgervandring mellom de to partiene enn vi har sett på lenge.

Endringen er plutselig, brå og stor.

Ap får 21,8 prosent oppslutning i målingen. Det er betydelig lavere enn valgresultatet i fjor. Faktisk det laveste Ap er målt siden Senterpartiet forlot regjeringen for litt over ett år siden.

Høyre ser 20-tallet. Det har de ikke gjort på Norstat-målingene siden desember 24.

Da stod Støre i sitt livs politiske krise, og regjeringen han ledet var svært upopulær. Selv ikke den gang var overgangen mellom Ap og Høyre så stor som nå.

Ap mister over 101.000 av fjorårets velgere til Høyre samlet sett.

Det er langt flere enn Ap hentet direkte fra Høyre i forkant av valget i fjor (48.000), ifølge den offisielle valgforskningsundersøkelsen til SSB og Institutt for samfunnsforskning.

Det er også langt flere enn Ap lå an til å miste til Høyre samlet sett i januar (14.000).

I løpet av februar har flere ting skjedd som kan forklare endringen.

Tidligere statsminister og Ap-leder Thorbjørn Jagland og tidligere Ap-statsråd Terje Rød-Larsen har dominert den norske Epstein-dekningen. Begge er i Økokrims søkelys.

Arbeiderpartiet er blandet inn Epstein-nyhetsbildet. Enten de vil eller ikke er det en tidligere partileder og en tidligere statsråd som er direkte involverte. Debatten har også virvlet opp et syn på Ap-staten, kameraderi og nettverk som alltid vil ramme Ap hardere enn de fleste partier.

I tillegg har Ap måttet stå i en krevende debatt om justeringen av utregningsmodellen for beregningen av eiendomsskatt.

Endringen er plutselig, brå og stor.

Lars Nehru Sand politisk kommentator, NRK

Selv om endringen kan sies å være upolitisk og knusktørr, er det brennbart for et parti som gikk til valg på bedre kjøpekraft for innbyggerne.

Nyhetsbildet har også gjort det umulig for regjeringen å komme på offensiven med egen politikk.

Kanskje velgerne helt uten å google, tenker «Det ser ikke særlig bra ut, smilefjes»?

Trenger ikke være en Ine-effekt

Høyre har på ingen måte gått klar av Epstein-dokumentene. Hele opptakten til Høyres landsmøte og lederskifte ble preget av Ine Eriksen Søreides relasjon til Mona Juul.

Likevel har Høyre fått noe positiv presentasjon av sin nye leder og fokus på egen politikk. Samtidig er det lite trolig at det er en tøffere tone i innvandringspolitikken, kutt i sykelønn eller ønske om EU-medlemskap som har brutt lydmuren for Høyres del.

En mulig delforklaring på Høyres vekst kan derfor vel så mye være en Erna-effekt som en Ine-effekt.

Mange av Høyre-velgerne som forlot partiet mellom 2021 og 2025 kan ha begrunnet det med partilederen, aksjeskandalen og manglende politikkutvikling.

For dem er lederskiftet en mulighet til å vende tilbake til partiet igjen. Vel så mye fordi den forrige lederen er byttet ut, som av begeistring for hva den nye har signalisert.

Høyres hovedutfordring består

Målingen gir borgerlig flertall med 90 mandater.

Medaljen har en bakside for Ine Eriksen Søreide.

Høyre har nemlig ikke løst sitt hovedproblem. Å ta velgere fra Ap er veldig bra, men Høyres store velgertap ved forrige valg var til Frp. Det problemet vedvarer.

Valgforskningen anslår at 121.000 velgere gikk fra Høyre til Frp mellom 2021 og 2025. At Høyre henter 17.000 tilbake denne måneden er med andre ord ikke godt nok. Det viser hvorfor 20 prosent er bra i et kortsiktig perspektiv for Høyre, men ikke på lengre sikt.

Erna Solberg gikk av som partileder etter 22 år i rollen. Målingen er i sin helhet tatt opp etter Høyres landsmøte denne måneden.

Det er en kode igjen for Søreide å knekke: Hvordan skal Høyre få tilbake velgere fra Frp og igjen bli det største partiet på borgerlige side.

Ap og Høyre er like små. Det er ikke riktig å si like store. Begge sliter nemlig med at Frp er største parti på denne målingen. Med større margin enn da det også skjedde i november og desember.

Høyre har nemlig ikke løst sitt hovedproblem.

Lars Nehru Sand politisk kommentator, NRK

Både Ap og Høyre øker sin lekkasje til Frp sammenlignet med i januar.

Nye spor av lilla-velgeren

Velgerne som beveger seg mellom Høyre og Ap har som kjære barn, mange navn. Som oftest kalles de lilla-velgere. De sies å være mindre opptatt av rød eller blå politisk ideologi, og mest opptatt av trygg, pragmatisk styring.

Inntrykket sist valgkamp var at lillavelger-fenomenet ikke var så fremtredende. Både Ap og Høyre slet mer med lekkasje til Frp, enn dem imellom. I den grad lilla-velgeren fantes var det et storbyfenomen, snarere et Oslo-fenomen.

Lilla-velgeren har gjennom årene vært kjennetegnet av høy utdannelse, middels/høy inntekt uten særlig sterke politiske grunnholdninger, men med forventning om god kvalitet på offentlig velferd.

Denne målingen viser at det igjen kan være en spennende maktfaktor hva lilla-velgerne gjør. Men ikke nok til å gjenreise styringspartiene, som Ap og Høyre ofte omtales som. Også Norge opplever det samme som en rekke vestlige land: De tradisjonelt store partiene utfordres av mer populistiske partier.

Inn mot neste års kommunestyre- og fylkestings valg vil dette være relevant. Høyre ble sensasjonelt største parti ved valg i 2023. Rekordmange Høyre-ordførere vet at ordførerkjedet kan glippe neste år, hvis ikke oppslutningen økes. Mange Ap-topper vet at partiet må styrke seg nasjonalt for å få en tilstrekkelig effekt lokalt.

Denne målingen viser oss dermed tre tydelige tendenser, som selvsagt kan bli justert:

Ap er svakere.

Høyre er styrket.

Frp er størst.