Herold

Hvert år kommer han tett på hundrevis av ungdommer på Nordstrand. – Vi må tørre å møte dem med et annet blikk, sier han.

Vanskelig med egen grensesetting

Varme, kjærlighet og rammer

Mange historier

Dagens utenforskap

Tar bort telefonene

«Alle ungdommene får et nært forhold til ham, og hvert eneste kull på Nordstrand kjenner ham.» Slik lød meldingen fra den lokale tenåringen som nominerte Knut-Helge Badendyck Møller (38) som Nordstrands Blads ildsjel i november.

– Jeg ble skikkelig glad, og rørt, sier Møller, da avisen møter ham på kontoret hans for å overrekke blomster – og ta en prat om ungdommen på Nordstrand. De siste ti årene har Badendyck Møller jobbet som kateket i Nordstrand Kirke. Det innebærer blant annet at han hvert år leder hundrevis av tenåringer gjennom konfirmasjonstiden.

Han kommer tett på dem, og de kommer tett på ham.

– Den er så sårbar, den ungdomstiden. De er jo på en måte litt under ombygging, og det er mye som skjer inne i dem. Det er ikke bare en jobb for meg, dette her gjør jeg med hele hjertet. Det betyr mye for meg, og jeg gir mye, tror jeg.

Etter alt å dømme er han god på å bygge relasjoner med ungdommen. Mange av dem beholder ham i livet sitt lenge etter at konfirmasjonstiden er over. Stadig dukker det opp tidligere elever som vil slå av en prat.

– Forrige uke ble jeg kontaktet av en som nå har blitt voksen, var tilbake på Nordstrand på besøk og ville møte meg. Det at de kommer tilbake igjen og at man merker at man kanskje har fått lov til å bety noe for dem i en tøff tid, det er veldig sterkt, sier Møller.

Samtidig erkjenner han at nettopp det å ha et ønske om å være der for alle, hele tiden, kan være utfordrende.

– Man kjenner mange mennesker etter hvert, og at de har lyst til å dele med meg, det synes jeg er fantastisk. Men det kan være vanskelig å finne balansen noen ganger. Når en ungdom ringer og sier «jeg har det vondt» og jeg kjenner historien til denne ungdommen som ikke har så mange, og jeg må si at «Nå er jeg med familien ...» Det synes jeg har vært litt vanskelig.

Han møter mange skjebner, og skulle gjerne hjulpet enda flere.

– Det er snakk om liv, og det er snakk om mennesker. Det er så mange på Nordstrand som lider, og som bærer på ting. Men jeg også må logge av litt. Det har jeg måttet øve på, sier tobarnsfaren.

Møller bor på Midtåsen med kona Maria, og barna Mathea (9) og Abel (7). De er viktige støttespillere, forteller han. Mange av ungdommene kjenner barna hans.

– Familien gjør dette litt sammen, og jeg tror det å tørre å vise hele livet sitt til ungdommene er viktig.

Det er ikke bare livet slik det er i dag han sikter til.

– Vi må tørre å snakke om egen ungdomstid. De trenger ikke perfekte voksne. De trenger å se voksne som har tråkka feil, som har driti seg ut og som er åpne om det. De trenger å høre det, og at det er plass til meg, og dem, likevel.

Han tror det å vise sårbarhet er mye viktigere enn å ha en fasade.

– Jeg tror vi ofte føler at vi må være veldig perfekte og veldig hele, og så er det heller kanskje motsatt. Jeg tror ungdommen får puste når de hører voksne si «Jeg strekker ikke alltid til selv.»

*– Hva annet er det ungdommen på Nordstrand trenger? *

– Jeg tror vi må hjelpe ungdommer å få litt klarere rammer noen ganger. Dette med russetid for eksempel er jo veldig komplekst, sier han.

På Nordstrand er det kjent at det startes tidlig med grupperinger, A-B- og C-gjenger, og andre elementer som tas med inn i russetiden.

– Det er ikke bra. Det er en øvelse, dette med å klare å gi dem varme og omsorg og forståelse, men også gi dem tydelige rammer. Varme, kjærlighet og rammer.

Han opplever selv at ungdommene setter pris på tydelige grenser for hva som er greit og ikke.

– Vi skal ikke undervurdere foreldrerollen. Vi er nok litt redde for å miste dem, tror jeg, hvis vi gir dem for tydelige rammer. Men jeg tror de egentlig synes det er litt godt, og så tror jeg de merker når det kommer fra et godt sted.

*– Synes du ungdom på Nordstrand får ufortjent mye pepper? *

– Godt spørsmål. At folk blir kjørt ned på sparkesykkel er selvfølgelig ikke greit. Og disse grupperingene er heller ikke greit. Men jeg tror vi tjener på å møte dem med litt mer forståelse. Og prøve å sortere litt: «Hvordan var det jeg kjente på dette da jeg var ung?» Jeg tror egentlig de lengter etter voksne som de kan dele dette med, sier han.

Han vet hva han snakker om. Den hvitmalte murveggen på kontoret er prydet av utallige navn og hilsener fra ungdommer han har hatt innom. Mange har delt.

Noen historier har festet seg for alltid. Møller blir blank i øynene når han tenker på de han husker ekstra godt.

– Det har vært noen som har vært i en fase hvor de tenkte at de ikke orket å leve lenger. Men som kom hit og fikk oppleve at det var voksne her som brydde seg om dem, som lyttet til dem. Å se at den personen nå studerer og har lyst til å jobbe med mennesker og har en trygghet på at det går bra, det er fint og føles meningsfylt.* *

Mye er annerledes nå enn da han selv vokste opp. En massiv endring fra da 38-åringen selv var ungdom, er at smarttelefonen har blitt allemannseie, og at brukerne har blitt stadig yngre.

– Jeg tror ikke vi skjønner hvor heftig det er, sier Møller.

Han minnes selv en russetid der sosiale medier var helt i startfasen. Han var veldig redd for å ikke få være med overalt. Så én kveld var det et faktum – han var ikke med.

– Den kvelden var forferdelig. Jeg følte meg sånn utenfor. Jeg så noen bilder på Facebook og var så redd for det jeg gikk glipp av. Og den kvelden hadde jeg kanskje et par ganger i løpet av min ungdomstid, fordi man ofte ikke visste hva andre gjorde. Den har ungdommer nå hver kveld. Hver dag.

Snapchat, TikTok, grupper her og grupper der. Alt dokumenteres, alltid.

– Jeg tror ikke vi skjønner hvor vondt det gjør å hele tiden se at «der er de og ikke jeg.»

Voksne kan også kjenne på telefonens negative sider, tror han.

– Det forstyrrer tilstedeværelsen vår.

Hvert år drar årets konfirmanter på leir, og for noen år siden bestemte de seg for å fjerne telefonene helt fra konfirmasjonsleirene. Fem telefonfrie dager, med unntak av en liten halvtime hver dag.

Reaksjonene lot ikke vente på seg.

– Altså, det var ... det kom noen gloser der! Vi tok fra veldig mange deres beste venn, ikke sant? For hva er det man gjør når man står alene på en bussholdeplass? Man drar opp telefonen, for da er man litt mindre ensom. Så vi tok jo fra dem tryggheten.

Men da alle hadde levert telefonene, skjedde det noe.

– Folk begynte å slå hjul utenfor. De samlet seg på fotballbanen, de lo og spilte kort. Det var leken de gikk til. For meg har det vært tydelig at selv om de er ungdommer så er det også noen barn der inne.

På få år har normen blitt innarbeidet, og flokkmentaliteten blant 130–140 ungdommer er stor, sier han.

– Nå er det nesten sånn at de kommer og sier «Bare ta den. Jeg vil at du skal ta den» sier han. Samtidig er det noen som enda har både to og tre telefoner med seg, i et forsøk på å klare å lure til seg én.

– Men vi får samlet inn alle sammen, vi har lært noen triks på veien!

Morten (60) sørger for skøyteis på Skredderjordet hvert år: – Jeg får stor glede av å se barn være ute og aktive

Alle vet hvem Ida Cecilia (34) er: – Stolt av å være fra Holmlia

– Det gir meg energi å kunne skape noe meningsfullt

Har samlet over 80 damer på Nordstrand: – Hvis alle tenker «jeg har nok med mitt», får vi en ganske egoistisk verden

Karianne (41) står opp for lokalmiljøet: – Holmlia har et ufortjent dårlig rykte

Vigdis (69) har dirigert kor på Bøler i 50 år: – Jeg krever mye, også av åtteåringer

Byttet karriere som 43-åring – nå hylles Nora (46) for sitt arbeid som skolebibliotekar

Valborg (57) skaper liv, latter og mening for 130 beboere: – Det er vi som er gjestene i deres hjem

Thomas (49) brenner for trygge rammer for ungdom på Nordstrand: – Det er Saturday Night Live hver trening

Den unike holdningen til Hans gjør ham ekstra godt likt av kundene: – Det er hyggelig