Herold

Skal vi løse fosterhjemskrisen, må vi slutte å behandle fosterhjem som veldedighet – og begynne å se det som en jobb.

Ikke veldedighet

Kan ikke vente lenge

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=432525

(Bergensavisen): Vi hører stadig om mangel på fosterhjem og institusjonsplasser. Barn må vente i beredskapshjem i måneder, noen ganger år, fordi det ikke finnes fosterhjem å flytte til.

Likevel investeres det nesten ikke i kommunale fosterhjem – selv om én krone brukt på fosterhjem gir elleve tilbake til samfunnet.

Beredskapshjem er hjem som skal ta imot barn når alt plutselig raser: når foreldrene dør, blir syke, fengslet eller ikke lenger kan ivareta barnet.

Disse barna trenger trygge voksne som kan åpne døren på kort varsel, og som kan gi ro til det er klart hvor barnet skal bo videre.

Men når det ikke finnes fosterhjem å flytte til, blir barna værende i slike beredskapshjem altfor lenge. Hvordan skal et barn slå rot når det ikke vet hvor det skal ende opp?

Les også: Media svartmaler situasjonen

Jeg tror ikke nordmenn er blitt kaldere. Mange ønsker nok å bli fosterforeldre, men tør ikke – fordi de har hørt for mange historier om manglende støtte, lite avlastning og økonomisk usikkerhet.

Å være fosterhjem er ikke veldedighet. Det er omsorgsarbeid for barn som ofte har opplevd svik og traumer. Barn i fosterhjem trenger ro, tett oppfølging og voksne som er til stede hele døgnet.

Hvordan kan vi forvente det av noen som samtidig skal være i full jobb?

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=67136

Fosterforeldre utfører oppdraget på vegne av kommunen, men da må kommunen også sikre at familien kan møte barnets behov uten å risikere egen økonomi. Økonomisk trygghet er en forutsetning for å kunne åpne hjemmet for et barn i krise.

Les også: Vi skal ta godt vare på alle som føder i Norge

Vanligvis frikjøpes én av fosterforeldrene i ett år. Kommunen dekker tapt arbeidsinntekt, men da uten rettigheter som arbeidstaker. Etterpå får man en arbeidsgodtgjøring på rundt 10 000 kroner i måneden for å være tilgjengelig 24/7. I tillegg kommer møter, tilsyn og samvær.

Ingen gjør dette for pengenes skyld – mange taper faktisk penger.

Fosterforeldre får** **snart pensjonsopptjening. Det er et viktig skritt. Men frikjøp vurderes fortsatt år for år, og mange lever i usikkerhet. Noen føler seg presset tilbake i jobb før barnet er klar for det. Noen mister støtte og avlastning. Noen gir opp. Og noen barn må flytte. Igjen.

Hva koster det samfunnet å la barn vente – og hva koster det barna?

Skal vi løse fosterhjemskrisen, må det investeres mer i kommunale fosterhjem og vi må begynne å se fosterhjem som en jobb – ikke veldedighet. Barna i beredskapshjem har allerede ventet lenge.

De kan ikke vente mer.