Herold

Aldri har vel Johannes Høsflot Klæbos særegne stil vært så effektiv som under OL-sprinten i Val di Fiemme. I finalen i klassisk sprint herjet han med konkurrentene. Spesielt i de bratteste bakkene utklasset han dem. Han nærmest løp opp bakkene – i en helt egen stil.

Hvor denne stilen oppsto, er litt usikkert. Men kanskje finnes det en uventet inspirasjonskilde: Nr. 91 Stomperud. På en forside av Norsk Ukeblad fra februar 1966, i reklamen for Stomperud-rennet, ser vi tegneseriefiguren i karakteristiske klyv og byks, i full fart på ski. Likheten med det Klæbo viste i OL-sprinten, er slående.

Det norske langrennspublikumet fikk for alvor oppleve «Klæbo-stilen» under norgescuprennet i Steinkjer før jul i 2016. Internasjonalt fikk den først stor oppmerksomhet i Lahti i februar 2017. Aftenposten rapporterte at selv om Klæbo var blant de beste, ble han møtt med finsk latter.

Klæbos stil er et godt eksempel på innovasjon i idrett. Innovasjon betyr å skape og ta i bruk noe nytt som gir verdi. Det kan være et nytt produkt, en ny tjeneste, en ny arbeidsmåte, en ny organisasjonsform eller en ny måte å løse et problem på. Ifølge innovasjonsforskningen oppstår de fleste vellykkede innovasjoner gjennom det som kalles kreativ destruksjon. Enkelt forklart: det nye skaper ny verdi, men ødelegger det gamle. Typisk ved slike innovasjonsprosesser at de ofte blir møtt med latter, evt. at de blir så effektive og truende for det bestående at det blir forsøkt forbudt. Innen idretten har vi flere slike eksempler.

Utviklingen fra saksestil til dykkestil og videre til Fosburyflopp i høydehopp viser hvordan nye og mer effektive løsninger erstatter etablerte praksiser. Motstanden mot Fosburyfloppen var stor. Den ble sett på som teknisk feil, lite estetisk og potensielt farlig. Men da Dick Fosbury vant OL-gull i 1968 med ny olympisk rekord, snudde stemningen raskt.

Den samme reisen – fra latter og motstand til dominans – finner vi i V-stilen i hopp og skøyteteknikken i langrenn. Da svensken Jan Boklöv begynte å hoppe med V-stil, ble han møtt med ironi og lave stilkarakterer. Han hoppet «stygt» – og han var svensk. Men han hoppet også lengst. Da han vant verdenscupen i 1988–89, var stilbruddet et faktum. Den kreative destruksjonen var fullført.

Skøyteteknikken i langrenn oppsto som en praktisk innovasjon blant løpere som erfarte at de fikk høyere fart enn i klassisk stil. Finske Pauli Siitonen brukte teknikken allerede på 1970-tallet, og gjennombruddet kom da amerikaneren Bill Koch tok den i bruk systematisk i verdenscupen i 1981–82. Mens motstanden mot V-stilen i hopp var stor, må motstanden mot skøyteteknikken i ski karakteriseres som massiv, igjen stod norske skiledere i bresjen, mens mellomeuropeerne var mer nysgjerrige. I Norge ble skøytestilen sett på som nesten en trussel mot nasjonal kultur og identitet knyttet til klassisk skigåing. Holdt opp mot stilikonet Johannes Harviken sin slepne teknikk ble skøyting sett på som både uriktig og uetisk skigåing. Det ville være spesielt uheldig dersom barn skulle ta i bruk skøytestilen, og nasjonalidretten ski var truet. Men vi kjenner godt resultatet: Etter å ha blitt møt med massiv motstand og restriksjoner, viser den nye teknikken seg å være så effektiv at sporten måtte endre regler og organisering. Resultatet ble to separate stilarter – klassisk og fristil – et tydelig eksempel på hvordan innovasjon kan endre en hel idrett.

Noen innovasjoner har imidlertid vist seg så effektive – og farlige – at de er blitt forbudt. I sin selvbiografi Til topps med spydet forteller OL-vinner fra 1956 Egil Danielsen om en ny kasteteknikk på 1950-tallet. Han hadde hørt om en spanjol ved navn Erausquin som såpet inn spydet og kastet det med diskosrotasjon. Resultatene var oppsiktsvekkende. Danielsen forteller at han selv kastet over 93 meter etter kort tids trening, og mente 120 meter kunne være mulig. Da begynner det å bli farlig – og langt fra den klassiske spydøvelsen. Resultatet ble at «såpestilen» ble forbudt internasjonalt.

Historien viser oss at innovasjoner innen teknikk i idretten oppstår gjennom nysgjerrighet, eksperimentering, stahet og utholdenhet. Det ser nesten alltid litt merkelig ut i starten. Den bryter rytmen, utfordrer tradisjonen og provoserer estetikken. Men når resultatene kommer, blir latteren fort til etterligning. Så kanskje vi ikke skal le for mye av Stomperud-byksen heller. I idretten er det ofte slik at den som ser litt komisk ut i dag, er den som setter standarden i morgen.