Er du ferdig med barndommen nå, Alex Schulman?
Den svenske forfatteren og podkaststjernen Alex Schulman har skrevet en besnærende roman om å ringe til seg selv i fortiden.
Forestill deg at du finner et gammelt telefonnummer fra barndommen. Du ringer nummeret, mest for moro skyld, og så er det din døde far som svarer i den andre enden: «Ja, hallo?»
Og vipps er fortelleren i denne romanen tilbake til 17. juni 1986, noen dager før Maradona får hjelp av Guds hånd til å slå England i VM.
Dette er konseptet i Alex Schulmans nye roman, der hovedpersonen Vidar forsøker å nøste opp i et barndomstraume fra familiens sommerhus nesten førti år tilbake i tid.
annonse
Kjøp boken
«17. juni»
Den svenske forfatteren og mediepersonligheten Alex Schulman – kjent fra den svært populære podkasten «Alex & Sigge» – bør være godt kjent for norske lesere etter flere sterke utgivelser.
Schulman har nærmest gjort det til et varemerke å skrive om utsatte barn og omsorgssvikt. I den selvbiografiske romanen«Glem meg»fortalte han direkte om sin egen oppvekst med en alkoholisert mor, og han har brukt sine berømte foreldre og besteforeldre i andre prosjekter.
Denne gangen møter vi Vidar, 45 år, lærer, enslig og i akutt krise.
Han er politianmeldt for vold mot en elev etter å ha forsøkt å bryte opp en slåsskamp. Guttens blåmerker tyder på at Vidar gikk for langt. Stemmer det? Selv husker han ikke hva som skjedde.
Romanen følger to spor: voldssaken og Vidars forsøk på å nøste opp i fortiden. Det magiske telefonnummeret leder til en minutiøs granskning av 17. juni 1986, minutt for minutt, i håp om å forstå hva som skjedde den dagen – og hvordan det fortsatt preger ham.
«Man kan ikke bare ringe barndommen sin og håpe på litt flaks», konstaterer Vidar. «Man må ha en plan.»
Han ligner en besatt detektiv når han hver dag i månedsvis ringer til fortiden og loggfører hver minste detalj han klarer å avkode fra samtalene han har med foreldrene, søsteren – og seg selv som åtteåring.
Foreldrene trer fram med ubehagelig dobbelthet.
Faren er «egentlig snill, men farlig hissig, en tikkende bombe». Moren er rastløs og fraværende. Hun mister lett besinnelsen og drikker for mye. Kjærlighetsevnen hennes er mildt sagt mangelfull. Ofte er hun direkte ondskapsfull:
«I sine kjærligste stunder sa mamma ofte at jeg som lite barn hadde ‘et utseende som bare en mor kan elske’.»
Gutten er maktesløs i møte med foreldrenes skiftende signaler og de voksnes verden. Schulman påminner alle foreldre om de livslange arr man risikerer å påføre sine barn.
For han er en dyktig fortolker av barns skam og avmakt i møte med sviktende foreldre. Etter hvert som undersøkelsene skrider frem, blir Vidar sikker på at det må ha skjedd noe helt forferdelig den aktuelle dagen – noe som kanskje kan kaste lys over den påståtte voldshendelsen.
Schulman vil mye på én gang: Dette er både en slags psykologisk thriller og et moralsk oppgjør med det som en gang var, selv om spenningen rundt politietterforskningen raskt dabber av. Den fikse ideen om en direktelinje til fortiden er besnærende, men grepet krever at leseren hele veien er med på «leken».
«17. juni»er en god, ubehagelig og leseverdig roman – men også en påminnelse om Schulmans begrensninger. Hvor mange ganger kan en forfatter ty til variasjoner over barndoms- og familietraumer som litterært prosjekt?
I all ubeskjedenhet er jeg nødt til å spørre: Er du ferdig med barndommen nå, Alex Schulman?
I så fall gir du deg nesten på topp.