Herold

Er det rart at de norske jentene tar færre OL-gull enn gutta?

I GÅR ble det et fantastisk OL-gull til svenske Ebba Andersson på femmila. Dette var ett av de flotteste rennene noen kvinne har gått på ski.

Samtidig ble denne OL-avslutningen i løypa preget av sterk norsk innsats. Både sølvet til Heidi Weng og den bronsekampen som sensasjonen Kristin Austgulen Fosnæs tapte i siste bakke.

Selv om Astrid Øyre Slind; vår antatt beste femmilsløper, fikk ødelagt sin beste individuelle gullmulighet med håpløse ski, har disse vinterlekene vært skikkelig fine for norsk kvinnelangrenn:

Dette jentemiljøet har virkelig slått tilbake etter at Therese Johaug la opp.

De norske skijentene klarer seg også i svenskenes gullalder i kvinnelangrenn. Så bra jobbes det med langrenn Norge rundt.

Da er det mer utfordrende i mange andre idretter:

I vinter-OL 2026 vant de norske gutta over tre ganger så mange gull som jentene.

Den forskjellen gjentar seg i de fleste internasjonale mesterskapene.

Hvorfor er det slik i et Norge som regner seg som pionerer i likestilling, og der idrettsbevegelsen vår lenger er blitt styrt av jenter?

UNDER OL kom den fæle historien om hvordan Karoline Simpson-Larsen; en av årets kometer i norsk kvinnelangrennom var blitt hetset mens hun hadde konkurranseforbud på grunn av helsa.

Den forteller litt av grunnen til at norske jenter henger etter gutta i antall OL-medaljer:

- Jeg er så drittlei av usunne jenter som holder på med langrenn, og som en veldig kort periode blir «gode på ski» med spisevegring som utgangspunkt, skrev en ukjent til Simpson-Larsen på sosiale medier, og la til:

- Ta deg sammen!

Det gjorde gullvinneren fra stafetten i går for å komme i mål etter en uvant tung femmil, men i all sin ubalanse gir meldingen et bilde av en norsk toppidrett der for mye fortsatt foregår på guttas premisser.

DU trenger ikke gå lenger til en pressekonferanse med en av norsk kvinnelangrenns største stjerner for noen år siden, for å ane den ujevne makten i norsk idrett mellom menn og kvinner.

Der satt en lettet og glad Ingvild Flugstad Østberg på scenen og fortalte at hun hadde fått tilbake helseattesten etter å ha slitt med næringsinntaket i årevis, bare for å få følgende spørsmål fra en godt voksen mannlig sportsreporter:

- Hvor ofte veier du deg, Ingvild?

Den dumskapen lå tett over pressekorpset i de sesongene da Norges nest beste kvinnelige skiløper slet med helsa i forsøket på å følge sin gode venninne Therese Johaug på de hardeste øktene.

ALLEREDE på den første startnekten krevde de største gutta i norsk sportspresse å få se helsekortet hennes, mens NRKs kommentator noe seinere i denne vonde historien valgte å sette sin egen diagnose på hva som feilte langrennsstjerna Flugstad Østberg da hun prøvde å konkurrere videre:

- Østberg orket. Men det var likevel noe i blikket som syntes å mangle troa på at dette virkelig var tidspunktet for å prøve komme tilbake på det ypperste toppnivå, skrev NRKs sportskommentator som om det var han som var både øyelege og psykolog.

For i denne saken var det bare en åpenbar diagnose; behandlingen av norske skijenter har altfor ofte vært en fiasko for norsk presse.

I ET mer enn strålende vinter-OL 2026 har Norge fortsatt slitt med denne ulike behandlingen av gutter og jenter.

Selv med store øyeblikk som Anna Odine Strøms to triumfer i hoppbakken, sprintgullet til Maren Hjelmeseth Kirkeeide og nettopp langrennsjentenes stafett, er jentene klart svakere:

I disse vinterlekene ble det 14 gull til gutta og 4 til jentene.

Målt i medaljer totalt er tallene litt penere. Der har jentene sørget for rundt 30 prosent av gull, sølv og bronse til Norge.

DENNE slående kjønnsforskjellen i de norske prestasjonene i all internasjonal idrett-OL, er ingen tilfeldighet.

Etter 30 år med nesten sammenhengende norsk olympisk suksess, er det fremdeles den samme skjevheten:

Norske jenter underpresterer kraftig i forhold til gutta.

Dette er blitt problemet verken Olympiatoppen eller de ulike særforbundene klarer å løse; unntatt i hopp og kombinert.

SELV ikke i vinterlekene som Norge har dominert nesten sammenhengende siden OL i Albertville 1992, er det tegn til bedring:

Av totalt 276 norske medaljer i jente -og gutteklassene, har jentene bare tatt 78; altså langt under en tredjedel.

Forskjellen i antall gull er enda tydeligere:

Fra gjennombruddet i franske Albertville i 1992, er under hvert fjerde norske OL-gull (26 av 111 totalt) blitt vunnet av en jente.

Selv med en justering for medaljene fra kombinert der fortsatt bare gutta (!) slipper til, er det en rar statistikk for et gjennomgående ganske likestilt norsk samfunn.

ENDA rarere er det at en serie med egne kvinneprosjekter og velmente tiltak over mange år, tilsynelatende ikke har hjulpet noen ting.

Seinest inn mot disse vinterlekene rettet Olympiatoppen søkelyset mot «den kvinnelige utøveren», og spurte selvkritisk om det er «noe vi ikke har skjønt?».

DET er det åpenbart i forhold til konkurrentene i de andre vinternasjonene, men den konkrete feilen er ikke så lett å se.

Da var det enklere på 1990-tallet den gang dopingmisbruket bestemte mye av resultatlistene i de nå så norskdominerte utholdenshetsidrettene på ski. Dette dopet hadde jo klart større effekt på kvinner enn på menn, og gjorde at Norge tapte enda mer i langrenn og skiskyting i kvinneklassen.

Nå har denne jukse-effekten dempet seg. Likevel henger vi for eksempel etter de svenske jentene i flere tidligere svært dopingrelaterte vinteridretter.

FORSKJELLEN er heller ikke begrenset til vintersport:

I de fleste idrettene unntatt håndball, gjør norske gutter det klart bedre internasjonalt enn jentene.

Det viser tallene til Greatest Sporting Nations som i nesten tjue år har loggført de åtte beste resultatene i rundt 70 ulike idrettsgrener.

SEINEST i fjor da nordmenn igjen ble kåret til verdens ledende idrettsfolk foran sveitsere og slovenere, var det klar forskjell mellom norske menn og kvinner.

I herreklassen var Norge blant verdens 10 beste idrettsnasjoner også i totalt antall poeng.

Så høyt har aldri de norske jentene vært i normale internasjonale sesonger. Vanlig plassering har vært rundt nummer 20, og som regel langt etter svenskene.

Som på femmila i går.

DA er det bare å starte selvkritikken for å få endret hverdagen i egen idrettsklubb Norge rundt.

Og i medienes sportsredaksjoner.