Vestens selvopptatthet og arroganse er farlig. Vi må beholde våre verdier, men legge bort moralismen og gi innflytelse til landene i sør, mener Alexander Stubb.

Alexander Stubb, født i 1968, er Finlands president. Før han ble det, har han vært statsminister, finansminister, utenriksminister, Europa og handelsminister og partileder. Så ble han visepresident i en investeringsbank, før han ble professor og direktør European University Institute.

Egentlig var planen å bli profesjonell golfspiller. I dag er han profesjonell nok politiker til å rose Trump for hans golfspill.

Stubb har også rukket en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics og en EU-Master fra Brussel. Han har skrevet noen hundre artikler og 16 bøker. Han løper maraton (bestetid 3.06) og deltar i Ironman og triathlon, seinest i fjor sommer. Da kom presidenten av Finland inn på andre plass.

Stubb er en av de få som må få våre egne Gahr Stører og Stoltenberger til å føle seg middelmådige.

En ny verdensorden

Alexander Stubb

Sakprosa

«Nøktern finsk realisme, med optimistisk vri»

Skjebnetid

I sin nye bok har Stubb tatt på seg å forklare verden. Slik den en gang var, slik den er og slik den kan komme til å bli.

Boka er ikke en biografi. Det er ytterst få anekdoter og de er mest plassert som inngang til det han vil forklare oss: Internasjonal politikk.

Erfaringene kommer fra en dreven politiker, men formen er professorens. Pedagogisk og med gjentagelser skal hans teser hamres inn: Den regelbaserte orden Vesten etablerte etter andre verdenskrig er revet i stykker.

Makt flytter seg nå fra Vesten mot øst og sør. Vi befinner oss i vår tids ekvivalent til 1918, 1945 eller 1989. Verden vil bli reorganisert og makt fordelt på en ny måte.

Egentlig er Stubb en kronisk optimist. Da Sovjetunionen kollapset i 1991 forteller Stubb at han veddet en flaske champagne med forfatteren Jari Tervo på at Russland ville bli et liberalt demokrati. Som vi alle nå vet, der tapte han.

Kastet bort tid

Fram til 1989 levde vi i en bipolar verden dominert av USA og Sovjetunionen. Etter 1989 ble verden egentlig unipolar: USA med støtte av sine liberal allierte styrte.

Men, sier Stubb, Vesten forstod aldri at en seierherre må være ydmyk. Når du vinner må du gi muligheter og rom til den som tapte. Russland ble avvist, det globale sør ble slapp ikke til. Vestens liberale frihandelsdemokrati hadde jo vunnet. Trodde vi.

Stubbs kritikk er hard. 90-tallet ble kaotisk. Viktige muligheter skuslet bort. 00-tallet ble et bortkastet tiår som ga det globale sør rike muligheter for å anklage vesten for dobbeltmoral. Vi snakket demokrati, men praktiserte makt. Kina vokste fram som et pragmatisk alternativ til vestlig dobbeltmoral. De så på verden som en markedsplass, verdier kom i andre rekke.

Samtidig vendte velgerne i vest ryggen til den verden vi hadde skapt. Storbritannia meldte seg ut av EU. Velgerne i vesten går mot de partiene som ville lukke verden ute. I stedet for å oppfatte seg selv som moralsk overlegne må vesten nå åpne for en ny verdensorden. Da må vi innse at det er landene i sør som til slutt vil bestemme hvordan den vil se ut, hevder Stubb.

I forhold til landene i «det globale sør» må vi praktisere det Stubb kaller «verdifundert realisme». Det betyr mer lytting, mindre fingerpeking. Vi må stå for våre verdier, men praktisere kompromisser.

Vesten må akseptere at andre land ikke nødvendigvis ser på våre demokratier som et ideal. Over lang tid vil likevel de beste styreformene vinne, mener Stubb Som vi forstår: Stubb er fortsatt optimist.

Slutt på vetorett

Stubb identifiserer tre grupper land: Vi i nord tilhører det globale vest (som inkluderer land som Australia og New Zealand). Det globale øst domineres av Kina med Russland som haleheng, men inkluderer også land som Cuba og Venezuela. Og til sist det globale sør, fra giganter som India og Brasil til Afrikas forskjellige nasjoner.

Eller som andre mindre respektfullt sier: Østen, Vesten og Resten.

Stubbs poeng er at dersom vi ikke skal gi Kina plass i førersetet må vi gi det globale sør reell respekt, makt og innflytelse.

Stubbs mest konkrete forslag er å endre FNs sikkerhetsråd. I dag har tre vestlige land (USA, Storbritannia og Frankrike) faste plasser og vetorett sammen med Russland og Kina. Stubb vil øket antallet faste plasser til ti for å gi plass til land som Brasil og India. Samtidig vil han fjerne vetoretten. Det har gjort sikkerhetsrådet handlingslammet.

Største risiko

Det er nok riktig, men hvordan skal man få de fem faste til å gi fra seg vetoretten? Som Stubb tørt sier det: Da han foreslo dette i FN, klappet alle –unntatt nettopp de fem.

Det er synd boka ikke rekker å fullt ta inn splittelsen som har oppstått en mellom Europa og USA etter Trumps lotto-tollsatser og NATO-vingling. Han identifiserer maktdelingsallianse mellom USA, Russland og Kina vår kanskje største risiko. Vi er vi nærmere det nå enn da denne boka ble skrevet.

Stubb bok tar utgangspunkt i politikk. Den betrakter økonomi med statsviterens øyne. Samtidig er det økonomi som endrer basis. Det er renters-rente-effekten på økonomisk vekst som bestemmer hver nasjons politiske kjøttvekt i framtida.

Små land, som Finland og Norge, er tjent med sterke internasjonale organisasjoner. Organisasjoner som FN er noe langt viktigere for oss en gjensidig utveksling av kanapeer. Der har vi i hvert fall noe felles med landene i sør.