Da Carlos ble løslatt fra Venezuelas verste torturfengsel, fikk han munnkurv av regimet. Nå vil han fortelle om årene bak murene.

BORTFØRT: Carlos Julio Rojas omfavner kona, Francisca Hernández, kort tid etter han ble løslatt fra torturfengselet Helicoide.

Politisk fange til NRK: – De klarte ikke å knekke meg

Da Carlos ble løslatt fra Venezuelas verste torturfengsel, fikk han munnkurv av regimet. Nå vil han fortelle om årene bak murene.

– Det var et av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv, da jeg kunne omfavne kona og familien min igjen.

Det forteller journalisten Carlos Julio Rojas, i et eksklusivt intervju med NRK fra hovedstaden Caracas.

Rojas satt to år i skrekkfengselet Helicoide.

Mye av tida var han isolert i et såkalt «Tigerbur». En celle på to ganger to meter.

– Det var ikke toaletter eller bad der. Jeg måtte sove på en treplate. Og jeg delte celle med rotter, sier Rojas.

– De ble romkameratene mine, fortsetter han.

Rojas fikk munnkurv av myndighetene etter han ble sluppet ut av fengsel. Det er nå ferdig, men Rojas tør likevel ikke si noe positivt om Trump, i frykt for myndighetene.

Han er en av over 400 politiske fanger som har fått komme hjem til familiene sine etter de amerikanske angrepene. Men over 600 sitter fortsatt bak lås og slå.

Torsdag vedtok Venezuela en amnestilov for politiske fanger.

Rojas forteller at det var en seier bare å se sola igjen.

– En av straffemetodene var nesten tre måneder uten å se sola, uten å få gå ut i luftegården.

– Men de klarte ikke å knekke meg, slår han fast.

Rojas ble bortført av bevæpnede menn mens han var ute og gikk med kona. I januar ble han løslatt.

– Halv frihet

Første gang vi skulle intervjue Rojas, satt han stum ved siden av kona, Francisca Hernández.

Hun måtte svare på hans vegne. Mannen hadde fått munnkurv av myndighetene.

– Det er veldig tøft. Det er snakk om halv frihet. En journalist kan ikke være taus, sa kona Francisca.

Mannen hennes får heller ikke reise ut av landet og må jevnlig melde seg for myndighetene.

– Ikke å kunne snakke, er tortur

Paret feiret løslatelsen med å gå til kirken for å be og takke Gud.

Tusenvis har de siste ukene demonstrert med krav om at deres kjære blir satt fri.

Stadig flere tør nå å delta i protestene.

Sist helg startet rundt ti kvinner en sultestreik for å presse regimet.

Løslatelse av politiske fanger ses på som et viktig skritt på veien mot demokrati.

Donald Trump skrev på sosiale medier i januar at han avlyste «en andre bølge» med angrep etter frigiving av politiske fanger.

Mesteparten av det gamle regimet sitter fortsatt med makta og er under press for å samarbeide med USA.

I Venezuela har taushet vært en livsforsikring.

Men etter to uker, orket ikke Carlos Rojas mer. Journalisten brøt forbudet mot å snakke – på tross av risikoen.

– For meg er det å ikke kunne snakke, en form for tortur.

Tvunget inn i bil uten skilter

– Jeg ble bortført av bevæpnede, hettekledde menn, forteller Rojas.

1. april for to år siden var han og kona ute og gikk i hovedstaden Caracas.

Plutselig ble han tvunget inn i en bil uten skilter og tatt med til skrekkfengselet Helicoide.

Den pyramideformede bygningen, ble opprinnelig bygd som et kjøpesenter på 1950-tallet.

På 1980-tallet ble bygningen omgjort til torturfengsel for politiske fanger.

Rojas forteller om trakassering og straff for de minste ting.

– Det var hardt. Veldig hardt. Men jeg er i live.

Tusenvis ble fengslet etter presidentvalget i 2024. Opposisjonen med fredsprisvinner Maria Corina Machado i spissen vant, ifølge uavhengige kilder.

Likevel erklærte Maduro seier.

Regimet har stått bak systematiske menneskerettighetsbrudd og trolig begått forbrytelser mot menneskeheten, mener Amnesty International.

Over 8 millioner har flyktet fra landet.

Hørte ingenting fra søsteren

Emirlendris Benítez venter fortsatt på friheten i et fengsel utenfor hovedstaden.

– Det er veldig tungt. Søsteren min er hverken kriminell eller terrorist.

Det forteller Melania, søsteren til Emirlendris til NRK.

Emirlendris Benítez (avbildet) sitter fremdeles fengslet i Venezuela. – Vi visste ikke hva som hadde skjedd med henne, sier søsteren Melania.

Emirlendris hadde en sønn på 5 år og var gravid på nytt, da hun forsvant sporløst i august 2018.

– Vi lette etter henne flere steder i Caracas. Vi var redde, for vi visste ikke hva som hadde skjedd med henne, sier søsteren Melania.

Melania forteller til NRK hva som skjedde med søsteren.

I ti dager levde familien i uvisshet.

En kveld så de tilfeldig riksadvokaten fortelle på TV at hun var fengslet. Først da fikk de vite hva som hadde skjedd.

Emirlendris ble arrestert ved grensa til Colombia sammen med kjæresten og to andre. De ble anklaget for et attentatforsøk mot president Nicolás Maduro dagen før.

Emirlendris Benítez leker med sønnen før hun ble fengslet.

– Håp om å få friheten tilbake

Da familien endelig fikk snakke med Emirlendris, fortalte hun om grov tortur.

Spark og slag med skarpe gjenstander. Kvelningsforsøk med plastpose og drapstrusler var del av torturen, ifølge Amnesty.

To måneder etter arrestasjonen ble hun tvunget til en undersøkelse hos gynekolog. Amnesty mistenker at hun ble utsatt for tvungen abort.

Hun sitter nå i rullestol som følge av torturen.

En kvinne deltar i en markering i Caracas for å få frigitt flere politiske fanger.

Emirlendris måtte tilbringe nok en bursdag i fengsel i januar.

– Hun har nå håp om å få friheten tilbake, sier søsteren Melania med tårer i øynene.

Familien får bare besøke henne to ganger i måneden. De har med mat, vann og andre nødvendighetsvarer det er mangel på i fengslene.

Sønnen på 12 år har ikke sett moren på flere år.

– Han gråter mye og savner moren sin. Han lager tegninger av henne og ønsker bare å få henne tilbake, forteller Melania.

Har vedtatt amnestilov

Rojas er ute i gatene igjen og fortsetter kampen for de andre politiske fangene.

Både han og Emirlendris var anklaget for terror og drapsforsøk mot presidenten.

Emirlendris ble dømt til 30 års fengsel. Rojas venter fortsatt på en rettssak.

Han har lenge vært kritisk til regimet og fengslet flere ganger.

En av dem som har fulgt situasjonen for opposisjonelle i Venezuela, er Frank Conde Tangberg, politisk rådgiver i Amnesty. Han mener det ikke er hold i anklagene mot Rojas og Emirlendris.

–Anklager om attentat, terror og angrep mot staten er veldig typiske anklager mot regimekritikere.

Amnestiloven som nå er vedtatt skal gjelde for regimekritikere som har blitt fengslet gjennom nærmere 30 år. Vedtaket har blitt utsatt flere ganger.

Fanger som er anklaget for alvorlige menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser og forsettlig drap, smugling av narkotika og annen rus er ekskludert fra loven.

Fungerende president Delcy Rodríguez vil også stenge det beryktede Helicoide-fengslet og gjøre det om til et sports- og kultursenter.

Mange ser på dette som en milepæl og en ny vår for Venezuela.

Andre er mer kritiske.

– Det har ikke vært behov for en amnestilov hittil for å løslate folk, sier Conde Tangberg.

– Det er viktig at amnestiloven ikke brukes til straffrihet for dem som står bak menneskerettighetsbrudd og forbrytelser mot menneskeheten.

– Er jeg sint? Ja.

Carlos Julio Rojas har fått nytt håp for framtida.

Samtidig er mye uklart.

USAs angrep på Venezuela blir fordømt som folkerettsstridige. Samtidig har Trump sagt han skal styre landet «inntil videre», og det er ingen klare planer for et nytt valg.

– Det er mye frykt, forteller Rojas.

Nylig ble fredsprisvinner Maria Corina Machados nære medarbeider, Juan Pablo Guanipa, arrestert på nytt få timer etter at han ble løslatt.

Han sitter nå i husarrest.

,

– Er jeg sint? Ja. Men sinnet har blitt omgjort til mot. Mot og motstandskraft, sier Carlos Julio Rojas i dag.

Mange i Venezuela takker Trump for endringene de nå ser og at deres kjære er satt fri. Men de kan ikke si det høyt.

For regimet kan fortsatt arrestere folk for å si eller skrive positive ting om Trump, USA og militæraksjonen.

Rojas lar seg likevel ikke skremme til taushet.

– De tok to år av mitt liv.

– Er jeg sint? Ja. Men sinnet har blitt omgjort til mot. Mot og motstandskraft, sier Rojas som fortsetter kampen for at flere politiske fanger skal få se sola igjen.