Herold

For meg er kino noe hellig. Et mørkt rom der en stor gruppe mennesker samles for å dele en opplevelse – for å bli overrasket, skremt eller rørt til tårer.

Et av mine tidligste minner fra kinosalen, var premieren på «Sjørøverplaneten». Fire år gammel dro jeg sammen med familien for å se det som senere er blitt en kultklassiker av en 2D animert film. Det ble likevel raskt klart at filmen var litt for «skummel» for en fireåring, og vi måtte dermed dra tidlig fra filmen.

Likevel er det et minne jeg ser tilbake på med mye glede. Og fra det øyeblikket har jeg hatt en forkjærlighet for levende bilder, og de fleste store filmserier er blitt konsumert på det store lerretet. Harry Potter-filmene eller Twilight-sagaen (Team Edward hele veien), har alle blitt fulgt opp hos Kragerø Biograf.

Dype seter, surround-system som gjør at lyden omringer deg, og en skjerm som får fram enhver detalj. Atmosfæren er rett og slett magisk.

Så hjelper det at jeg har en bror og onkel som begge har vært like opphengt i kino som meg. Vi er også like glad i superheltfilmer, som har resultert i mange kinoturer. Som mangeårig kinogåer har jeg lært å akseptere de små, uunngåelige lydene. Rasling fra en godtepose, et lite host, en hvisking idet filmen griper tak. Det er tross alt mange mennesker samlet i ett rom, og det er en del av sjarmen. Men det er en stor forskjell på akseptabelt bakgrunnsstøy og ren sabotasje av opplevelsen.

Jeg kan si at jeg så langt har vært ekstremt heldig og hatt få eller ingen negative opplevelser i løpet av mine år på kino. I større kinosaler som Oslo, Drammen eller Kristiansand er det som oftest tyst, fordi det er egne ordensvakter som følger med på alt som rører seg i salen. Her i Kragerø har jeg også hatt generelt positive opplevelser, men forrige fredag sprakk boblen.

Sammen med en venninne hadde jeg skaffet oss billetter til premieren på «Wicked: For Good». En film jeg hadde ventet på siden jeg så del én for nøyaktig ett år siden. Den gangen brant filmen seg fast i minnet, og jeg husker at stemningen i kinosalen var en der stillheten lå over oss, og alle til stede levde seg inn i det vi så på.

Vel, dette var dessverre ikke tilfellet denne gangen. Etter en liten glipp, der vi fikk de første minuttene av en annen spillefilm, kom vi endelig i gang. Akkurat da orkesteret begynte å spille og filmen startet, bestemte en gruppe tenåringsgutter seg for at dette var øyeblikket for å starte sin egen forestilling, høyt og tydelig.

De første minuttene tenkte de fleste av oss at dette var noe som snart ville ta slutt. Med musikken som steg og til tider druknet ut det mest forstyrrende, var det ikke et altfor stort problem i begynnelsen. Det viste seg snart at det ikke kom til å bli en kort periode med prating. Denne guttegjengen, som tydeligvis ikke var så interessert i filmen, bestemte seg for å holde samtalen gående gjennom hele filmen.

Etter de første 30 minuttene valgte jeg å heve stemmen og si ifra til guttegjengen.

– Hvis dere skal prate så kan dere gå ut, skal dere se på filmen må dere være stille.

Noen lavmælte beklagelser ble gitt, men kun et minutt senere så gikk praten nok en gang. En annen voksen kommenterte at disse guttene tydeligvis ikke var gamle nok til å dra på kino alene. Et sentiment jeg var og fortsatt er hundre prosent enig med.

Tankene om å finne den ansatte som var på jobb denne dagen og si ifra om forstyrrelsen begynte å melde seg, på samme tid er det ikke gøy å måtte forlate salen nettopp fordi andre ikke kan te seg. Dilemmaet var mildt sagt vanskelig

Da filmen nærmet seg sitt endelige klimaks, måtte jeg nok en gang heve stemmen og be guttene om å være stille. Tror du det gikk inn denne gangen? Nei da.

Denne guttegjengen hadde også begynt å kjede seg såpass at istedenfor å bare forlate salen, bestemte de seg for å klatre over radene, hoste dramatisk og lyse med lommelykten på mobilen.

Jeg ser på meg selv som en veldig tålmodig og tolerant person, men mangelen på respekt for andre frustrerte meg ekstremt.

Da filmen var over og vi var på vei til bilen, valgte jeg å være ærlig og bemerke oppførselen til noen av disse guttene. Kall meg kjip eller en som blander seg inn, men jeg mener at hvis du ikke kan oppføre deg i et fellesområde, da må du faktisk gå. Ikke ødelegg for alle andre.

Derfor sa jeg tydelig at jeg håpet at de kom til å oppføre seg neste gang og være stille, for hvis de skal prate gjennom hele filmen så kan de gjøre det utenfor kinosalen. Hvis de ønsker å se filmen og prate samtidig, så får de leie den og se den hjemme. Responsen fra en av guttene var at han hadde betalt for filmen, så han kom ikke til å gå ut. Svaret mitt var kort og til poenget.

– Jeg har også betalt for billett, men jeg betalte for å se på filmen, ikke høre dere prate.

Da jeg var barn lærte jeg at hvis jeg ikke kunne sitte stille, eller følge med på filmen, da måtte vi gå. Så enkelt var det. Er det kjipt at du har brukt penger på noe du ikke ser ferdig, ja det er det. På samme tid kaster du bort dine penger, og andres opplevelse, hvis du ikke følger med eller leker i kinosalen fordi filmen er kjedelig. Noe denne guttegjengen så ut til å mene.

Noe som skulle bli en koselig filmkveld med en venninne, endte opp med å bli en bitter opplevelse.

Og jeg vil være tydelig på at jeg synes at de ansatte gjør det de kan, men det er ikke til å stikke under stol at jeg skulle ønske vi også hadde hatt noe form for vaktsystem på kinoen. På samme tid er jeg realistisk nok til å forstå at det er noe jeg ikke kan forvente med tanke på utgifter og kostnader.

Det har likevel gitt meg en følelse av at neste gang det er en film jeg virkelig gleder meg til, så må jeg kanskje vurdere å bruke en annen kino eller vente til den er mulig å leie.

Og dette er jo ikke det jeg ønsker. For jeg har lyst til å støtte kinotilbudet, og det er noe vi blir oppfordret til, men når noen få velger å ødelegge opplevelsen for andre så vil det nok føre til at en del velger bort det å dra på kino.

Så vil jeg bare si at jeg håper at voksne der hjemme lærer barn og ungdom at man vise respekt på kino, og at det faktisk er lov til å gå hvis man ikke liker filmen. Hvis du velger å reise på kino alene, så betyr det at du er voksen nok til å respektere andre.

Klarer du ikke å sitte stille for en to timers spillefilm, da får du heller holde deg hjemme.