Herold

Vinter-OL kom i grevens tid. Etter alle gullmedaljene har verden igjen begynt å spørre hvorfor nordmenn er så gode. Har vi fortsatt svaret?

Det begynte egentlig før OL. Rett etter Epstein-dokumentene. Etter at nordmenn i dagevis hadde pisket den norske folkesjela tilbake til 1990-tallet og vel så det, fordi fire nordmenn og en kronprinsesse hadde havnet i Epstein-fella, var det bare en konklusjon å trekke blant dem som alltid trekker den raskest:

Det er noe råttent i kongeriket Norge.

Det har det alltid vært i en nasjon vokst opp på fermentert mat, sjøfart og kommunalråder, men nå var det snakk om den politiske korrupsjonen som oppsto i etterslepet mellom sosialdemokratisk hegemoni, oljerikdom og enkelte i Norge som ble for høye på seg selv og trodde de skulle redde verden. Det er ikke lenger noen som har snakket sammen på Youngstorget, de har snakket i New York, i Strasbourg, i Midtøsten, på Epsteins øy i Karibien. De har begynt å like østers til forrett, dyre leiligheter på Frogner og lunsjer med Bill Gates i Paris.

Ingen i regjeringen kan være dypt rystet, minst av alt den tidligere utenriksministeren og gode venn av kronprinsparet. Men nå står både omdømme og kongedømme på spill, og det gjelder å handle raskt for å hindre at den siste rest av ære og hele Nobelprisen går med i dragsuget, har noen åpenbart tenkt. Slik tenker en nasjon med selvbilde som en blåhval og hukommelse som en gullfisk.

Men ikke før var det nedsatt granskinger og åpnet etterforskning, så fikk vi uventet ros fra dem vi fortsatt liker å få oppmerksomhet fra. Norge, Storbritannia og andre europeiske land ble trukket fram i amerikanske medier som eksempler på hvordan et moderne demokrati og en liberal rettsstat burde fungere. Det spredte seg til sosiale medier. Norge hadde for eksempel straks arrestert sin tidligere statsminister, sparket en toppdiplomat og dronningen var i ferd med å abdisere, kunne man lese.

Eh, ikke akkurat, måtte nordmenn for skams skyld protestere mot det som hadde gått tapt i oversettelsen til nettet. Men vi likte jo budskapet. Det stemte med selvbildet. Her er det ikke forskjell på høy og lav, her rydder vi opp og slår hardt ned på korrupsjon, kriminelle nettverk og seksuelle overgrep. Vi gjør kanskje feil, men vi retter dem opp. Gjør vi ikke?

Alvoret i saken gjenstår, og det er langt ifra alt som er kommet fram. Vi er bare i starten av å se utfallet verden over, ikke minst i USA. I går ble den tidligere britiske prinsen, Andrew Windsor-Mountbatten, arrestert, angivelig for mistanke om å ha delt sensitiv informasjon med Epstein. Sett med amerikanske øyne, i et land hvor presidenten og hans justisdepartement prøver så godt de kan å tilsløre og forvrenge en historisk skandale i toppen av samfunnet, og hvor minst tusen ofre har kjempet i tiår for å bli hørt og trodd, fremstår den britiske og norske reaksjonen forbilledlig åpen og effektiv. Lista er ikke høy.

Men så fikk de øye på Klæbo der ute. Da Johannes Høsflot Klæbo kløyv opp bakkene i Cortina som om han var Usain Bolt på flatmark, ble publikum fjetret. De ville ha mer. I en splittet verden med en ny orden, hvor størrelse alene er makt, ble med ett lille Norge et symbol på det motsatte. Hvordan kunne en stormakt med 350 millioner innbyggere bli grust så ettertrykkelig av en nasjon med like mange innbyggere som Minnesota?

Selv alpinisten Atle Lie McGraths skuffelse over å kjøre ut, da han kastet fra seg ski og staver og for til skogs, ble omfavnet som et tegn i tiden: Det er slik jeg føler meg nå, skrev folk.

Aviser som Wall Street Journal og The New York Times skrev nesten daglig om det norske underet, NBC laget en større reportasje, hvor de tegnet et idyllisk bilde av lek og moro, forklarte konseptet breddeidrett, forbudet mot å toppe laget og sile ut for tidlig, om hvordan foreldre kunne delta i barnas liv på grunn av et regulert arbeidsliv og mye fritid. Alt illustrert med leende glade barn i snø og solskinn. I en parentes ble det nevnt at Norge har råd til å bruke milliarder på idrett, men overskriften var likevel:

Sånn kunne vi også hatt det.

Den norske væremåten får til og med æren for å ha smeltet ICE. Etter innvandringspolitiets brutale herjinger i Minnesota, har resten av USA fått ny respekt for en delstat i Midtvesten som folk på begge kyster ofte gjør narr av, blant annet fordi den er dominert av trauste skandinaviske etterkommere som setter sin ære i å være «Minnesota Nice». Befolkningen klarte likevel å stå imot ICE uten opptøyer og voldsbruk fra deres side, hvis du ser bort fra noen snøballer.

Dit har også amerikanske politikere og journalister valfartet på jakt etter å knekke koden for hvordan USA kan gå videre uten voldelige konflikter. Historiene de tar med tilbake er de samme som om norsk idrett; om dugnadskultur og et lokalmiljø som stiller opp for hverandre, inkluderer alle og tar samfunnsansvar.

Jakten på det gode liv er ikke konfliktløs, eller klasseløs, minst av alt. Det er en hel bataljon i sosiale medier som har viet seg til spørsmålet om hvorfor OL holder kretsmesterskap for hvite privilegerte utøvere, og det får indignerte nordmenn til å påstå at de gikk på ski til skolen hver dag, bygget hoppbakker i skogen og tråkket opp fjell uten heis. Nordmenn høres av og til ut som oldeforeldrene sine. En stadig større del av befolkningen er ikke født med ski på beina, og det skyldes ikke bare innvandring, men klimaskifte, urbane liv og utallige mer fristende tilbud. Men de sparker fortsatt fotball på Løkka. Den norske modellen er ikke laget bare for at Johannes Høsflot Klæbo skal fly opp en bakke. Den skal også gi Antonio Nusa sjansen til å score mot Italia.

Men er den god? Folk lo av Gro allerede under Lillehammer-OL i 1994 da hun erklærte: Det er typisk norsk å være god! De mistenkte allerede da at nordmenn ikke er bedre enn andre utenfor skisporet. Og det til tross for at norske diplomater hadde skapt fred i Midt-Østen året før.