En hyllest til en ensom husmor anno 1975 blir en sterk fortelling om våre mange fengsler: De sosiale, de familiære og de eksistensielle.

Er ikke vemod egentlig bare smerte pakket inn på peneste vis?

Det er en av mange tanker som kommer etter å ha lest Lars Saabye Christensens nyeste roman, hans 28. i rekken. Forfatterskapet strekker seg nå over 50 år. Saabye Christensen debuterte i 1976, året etter at handlingen i denne boka utspiller seg.

Vi er i 1975, Franco er fortsatt diktator i Spania og husmor Gerd Minde er i ferd med å oppdage at hun er fanget på sitt kjøkken.

Den flinke, men svært klumsete sønnen hennes, Kai, er i ferd med å flytte på studentbolig, som den første i familien som har tatt artium. Selv ble hun bare nesten utdannet som fangevokter. Hun kom helt til åttende trinn på fengselsskolen. Det liker hun å minne seg selv på.

De planene ble selvsagt lagt bort da hun giftet seg med forsikringsmannen Gerhard. Og ble husmor.

Kjøkken

Lars Saabye Christensen

Roman

«Sterkt portrett av en kvinne fanget i hatt og kåpe»

Unik fortellerevne

Hun er av dem som ble unnfanget i Kristiania i 1924, og født i Oslo i 1925. Nå er hun snart 50, men hva er hun nå?

Husmorens toppunkt var over allerede i 1960. Da ble over halvparten av norske kvinner registrert som husmødre. Men i 1970 avskaffet Statistisk sentralbyrå selve kategorien, og i 1975 tilhører Gerd Minde baktroppen, de siste dagers husmødre.

Saabye Christensen lar sin unike fortellerevne snike seg helt inn i bevisstheten tll Gerd Minde. Vi får verden presentert slik den blir sett og sanset av henne, men fortalt med Saabye Christensens tunge. Sammen skaper de to en presis og sår beskrivelse av en kvinne plassert på historiens sidespor.

Selv skriver Gerd Minde bare i almanakk – noen korte og selvsensurerte ord hver dag om hva som i hvert fall har skjedd i hennes liv. Det er ikke så mye, og hennes indre sjelsliv gis ingen plass i forsikringsselskapet Iduns almanakker, gitt henne hvert år som julegave fra hennes mann. Det er et glitrende portrett.

Vi følger henne i møter med Kais eneste venn, den først refuserte og siden antatte forfatterspiren Kim. Han er kvikk, sjarmerende og farlig smidig, altså alt hennes sønn Kai ikke er.

Med et tomt barnerom i hjemmet griper selv Gerd Minde til en plutselig frigjørende handling, hun gjør nettopp det hennes mann mener er like tåpelig som umoralsk: Hun kjøper et lodd i pengelotteriet. Og så ett til, og et halvlodd. Og Gerd Minde har aldri trukket det store loddet her i livet. Helt til hun har.

Med håndbrekket på

Skildringen av det låste, nesten tomme samlivet mellom henne og mannen er det andre særlig sterke elementet i denne romanen. Det er som Saabye Christensen velger å vekke til live kvinnesaksromanene fra 70-tallet, samtidig som han minner oss om at det fortsatt er mange av oss som lever slike låste liv, med håndbrekket på.

Saabye Christensen skildrer uanstrengt presis som få andre, men tillater seg samtidig å la historien få utvikle seg prøvende, som om fortellingen selv ikke vet hva som kommer til å skje. En far som fortsatt lever dukker opp på side 199, underlige leger gjør sine små sideroller, en vokter av et bankhvelv står klar med hvelvets visdom.

Og etter å ha holdt seg tett på Gerd Minde tar fortellerstemmen seg like så godt en tur innom Gerhards indre sjelsliv på selveste juleaften. Det blir et slags brudd i kontrakten og noe skjer også utover i romanen: De ytre handlinger og andre menneskers fortellinger tar større plass. Gerd må vike, slik hun for så vidt har gjort hele livet. Men med det mister vi også noe av den tette alliansen vi hadde med henne som leser. Vi må i stedet nøye oss med at ting skjer.

Det vidunderlige

Og da står den slentrende, tilsynelatende etter innfallsmetoden handlingen svakere enn i første halvdel, der vi kom så smertefullt tett på fru Gerd Minde, født Hammer, hun som etterhvert tar navnet Gerd Hammer Minde.

Det nevnes bare ikke for mannen, kun for syklubben. Slik vi heller aldri får ett fullgodt oppgjør med forfatterspiren Kim, som har tatt seg godt til rette livet hennes.

Jeg griper meg i å savne et strammere grep samtidig som noen handlinger er så grundig forhåndsvarslet at avsløringer ikke overrasker. Det er som handlingen renner rolig ut i et sitt elvedelta, den flommer ikke.

Når det er sagt: Lars Saabye Christensen er en vidunderlig forteller, med en særlig evne til å skildre det unike i vanlige liv og det tragiske i det trivielle. Det er et vemod der som smerter, nettopp gjennom sin uanfektede ro. For livet, det går jo bare videre.