Herold

Jeg sniker meg ned til krypten under Uranienborg kirke. Der er bare mennesker som har gått seg vill, og som prøver å finne veien hjem igjen.

Jeg vandrer rundt på vestkanten om natten. Da er byen endelig stille nok til at jeg kan høre meg selv.

På dagtid er jeg åpen. Mottakelig, som en vandrende parabolantenne som tar inn alles liv. Fremmede ansikter. Samtaler jeg ikke er en del av. Tempoet. Ambisjonene. Smilene som haster forbi.

Om natten er det bare meg. Kun min energi i gatene.

Storbyen er vakker på avstand, men krevende å bo i. Den gir deg alt, men ber deg også tåle alt.

Leiligheter fulle av lys. Vinduer med liv bak gardinene. Alt skjer samtidig, overalt, uten deg. Uten meg. Du kan gå i årevis uten å bli savnet av noen som ser deg passere.

I storbyen lærer du tidlig å bære deg selv. Ingen løfter blikket lenge nok til å merke at du vakler. Du blir god på å se hel ut mens noe inni deg går i stykker.

Nettene lukter asfalt og gamle valg. Alt er i bevegelse, men ingenting venter på deg.

Her får du hjelp

Endelig noen som ikke later som

Jeg tenker på kjærligheten. På den jeg forsømte. På hvordan jeg var til stede uten å være der. Hvordan jeg lot noe levende visne, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta det imot.

Jeg går forbi Uranienborgparken. Hundene løper løpsk, lykkelig uvitende om tyngde. Eiere ler lavt, holder kaffekopper, later som om alt er helt. Som om dette øyeblikket er nok.

Jeg sniker meg ned til en krypt under Uranienborg kirke, der mennesker som vil være rusfrie møtes. Et rom uten pynt, uten fasade.

Bare stoler i ring og stemmer som skjelver. Bare mennesker som har gått seg vill, og som prøver å finne veien hjem igjen.

Jeg sier navnet mitt. Jeg sier sannheten. Og i det rommet, midt i all elendigheten, finnes det noe ekte. Noe som ikke later som.

Jeg starter med å si: «Jeg vet at livet ditt har gått videre. Likevel er det noe i meg som nekter å gi slipp. For hvis det en dag slutter å gjøre vondt, da betyr det at du har forlatt meg helt.»

Hvordan går jeg videre når jeg begynner å forstå at det ikke går å gå tilbake. Kjærligheten jeg mistet forsvant ikke, den skiftet bare form.

Venter på å bli funnet

Det var en tid jeg gikk rundt og sultet. Ikke bare etter mat, men etter varme. Denne byen, merkelig og sliten, som ingen forlater uten merker.

Kanskje var det aldri meningen at jeg skulle finne fred, bare lære forskjellen på flukt og bevegelse. Når jeg fortsatt vandrer her mellom lys som aldri lover noe så er det ikke fordi jeg er fortapt, men fordi noe i meg fortsatt venter på å bli funnet.

Så jeg spaserer videre ut og ned Riddervolds plass, som en herreløs hund som ikke blir sett og som lar hjertet slå videre, alene, for det var slik det lærte å overleve.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Etter seks måneder på Aker Brygge leverte jeg oppsigelsen. Nok var nok

De inviterer ikke hjem: «Jeg er redd for å vise fram hvor fint vi har det»

Ikke alle klarer å slå røtter på «østkantens vestkant»

Naboene på Frogner var en sammensveiset gjeng. Så kom misforståelser i veien

Vi vet begge hvor jeg skal. Til et sted som føles som hjemme