Danske Katrine Engberg har ikke gjort det lett for seg i denne helt greie krimmen.

Krimlitteraturen kan av og til minne om et selvlaget og ganske komplisert puslespill, der forfatterne først må lage en rekke brikker, som de så skal pusle sammen til et fargerikt og meningsfylt bilde.

Et bilde der de følger flere stemmer, personer, tidsforskyvninger, antydninger. I tillegg skal de holde spenningen oppe, og lage «cliffhangere» uten å avsløre for mye, og gjerne skal skape troverdige karakterer med et ofte trøblete privatliv.

Det kan være en vanskelig balanse som ikke sjelden gjør krimlitteratur konstruert, hakkete og forvirrende.

Danske Katrine Engberg gjør det i så måte ikke lett for seg, med sine mange karakterer, flere parallelle plott, og tidsforskyvninger.

Det går stort sett bra, riktignok med noen feilskjær.

De uønskedes paradis

Katrine Engberg

Krim

«Stort sett bra, riktignok med noen feilskjær»

Parallelle plott

En slags hovedperson er Liv Jensen. Hun er en ung og skarp privatetterforsker som får et oppdrag fra advokat Bo Riebenau, en venn av hennes avdøde farfar.

Riebenau mener han er truet på livet, og når Liv er nedi Riebenaus kjeller for å installere overvåkingskameraer, blir hun innestengt. Hun hører bråk fra etasjen over, og når hun kommer opp er Riebenau brutalt drept.

Før denne dramatiske scenen har vi lest en prolog. Den er lagt til 1984, i fristaden Christiania i København. Der ligger en mann utsultet på en benk, innestengt i en brennhet hytte uten vann eller mat. Han forstår at han skal dø.

Mannen viser seg å være Alban Vitting-Hansen, den daværende riksadvokatens sønn. Alban var levemann og heroinist, og hans mystiske død vekket den gang voldsomt oppstyr. Men til tross for at mye skurret, ble saken henlagt som selvmord.

Mannen som etterforsket det mulige drapet var Liv Jensens farfar og store helt. Når Liv nå begynner å grave i saken, finner hun ut at det er noe som ikke stemmer med farfarens etterforskning den gang. Legg til at viktige papirer har forsvunnet, papirer som igjen har forbindelse til drapet på Riebenau.

Bok tre

I tillegg har Liv vage minner fra Christiania, dit farfaren tok henne med. Hun finner blant annet et fotografi av seg selv foran hytta der Alban ble funnet død. Et fotografi som gir henne angst, uten at hun kan forklare hvorfor. Hun husker også en grav, og at farfaren gråt.

Dette er tredje bok i den såkalte København-serien om Liv Jensen, og det kan være en fordel å ha lest de to første for ikke å gå helt i surr.

Det gjelder spesielt en selvstendig parallellfortelling, der vi får et gjenmøte med traumepsykologen Hannah, hennes kjæreste Nima og hans niese Shirin. Disse møtte vi i forrige bok «Hvite netter» (2024).

Nima har nå foreldreansvar for Shirin, men forstår at hun er i trøbbel. Hun har blitt tatt på fersken for å ha solgt dop i friminuttet. For å redde Shirin må Nima oppsøke noen ekstremt brutale narkoselgere, og vikles inn i en marerittsaktig dophandel.

Spennende nok

Det er mye godt i denne boka. Det beste, synes jeg, er skildringen fra Christiania på åttitallet. Dette merkelige stedet som i utgangspunktet var skapt av oppegående idealister, men som endte med sektliknende tilstander, misbruk, psykiatri, dop og kriminalitet.

En svakhet i boka er at Engberg bruker mye tid på privatlivet til hovedpersonene, som igjen blir vel detaljrikt og gjentagende.

Liv driver egen etterforskning, men samarbeider tett med politiet og sin gamle mentor Petter. Han lover henne en fast stilling på politihuset, nærmest mot at hun hjelper ham med oppklaringen av drapet på Riebeneu. Petter har nemlig begynt å bli dement. For å skjule det trenger han Livs hjelp til å huske.

Legg til at hun ber psykologen Hannah om hjelp til å huske minnene fra Christania. Hannah som også sliter med sitt, oppsagt fra jobben og sjalu fordi hennes aldrende far har fått seg ny kjæreste. Akkurat dette siste er kanskje bokas svakeste.

Ellers er boka er spennende nok, der Engberg på mirakuløst vis klarer å samle de mange trådene til en overraskende og elegant avslutning. Men altså – for å fortjene betegnelsen dansk krimdronning, slik forlaget promoterer henne som – må hun skrive bedre enn dette.