Herold

Når personer som representerer staten, kongehuset eller politisk autoritet forbindes med slike miljøer, rokker det ved noe grunnleggende i oss.

Epstein-saken er i utgangspunktet en historie om seksuell utnyttelse, maktmisbruk og hemmelige nettverk. Likevel handler den ikke bare om forbrytelser. Den handler om hva som skjer i et samfunn når personer med symbolsk autoritet knyttes til miljøer som representerer det motsatte av det de skulle beskytte oss mot.

Når personer som representerer staten, kongehuset eller politisk autoritet forbindes med slike miljøer, rokker det ved noe grunnleggende i oss.

Det juridiske må avklares der det hører hjemme. Men lenge før dommen faller, skjer det noe annet. Det skjer i oss. I hvordan vi forstår makt. I hvordan vi forstår ansvar. I hvem vi opplever at vi kan stole på.

Norge er et høytillitsamfunn. Vi har i generasjoner levd med en sterk opplevelse av at de som får makt på vegne av fellesskapet, også bærer en bevissthet om sitt ansvar. Avstanden mellom elite og folk har vært mindre enn i mange andre land. Det har vært en demokratisk styrke.

Derfor er slike forbindelser mer enn en skandale. De utfordrer selve kontrakten mellom makt og tillit.

Når noen tar på seg en oppgave på vegne av oss andre, tildeles de makt. Ikke bare formell myndighet, men symbolsk autoritet. De får definisjonsmakt og påvirkningskraft. De får tillit. Og med makt må det følge en tydelig bevissthet om ansvar. Ikke bare juridisk ansvar, men moralsk ansvar.

Når ansvar ikke oppleves som reelt, begynner tilliten å slå sprekker. Makt uten ansvar er farlig. Ikke bare fordi den kan misbrukes, men fordi den undergraver det som holder demokratiet sammen. I et samfunn som vårt er tillit ikke et tilleggsgode. Det er selve bærekonstruksjonen.

Som psykiater er jeg opptatt av hvordan staten også fungerer som en indre struktur i oss. Den fungerer som et indre referansepunkt for stabilitet og en underforstått grense for hva som er akseptabel maktutøvelse. Denne forestillingen gir oss en opplevelse av orden og forutsigbarhet.

Når den svekkes, oppstår uro.

Det er i dette rommet konspirasjonstenkning får næring. Ikke først og fremst fordi mennesker blir mindre rasjonelle, men fordi vi søker sammenheng. Når forklaringer oppleves som uklare eller defensive, fylles tomrommet raskt av fortellinger som lover klarhet og tydelige skyldige.

Demokratiet er langsomt og komplekst. Det krever at vi tåler åpne prosesser og ufullstendige svar. Autoritære systemer tilbyr noe enklere: raske forklaringer og sterk styring. Når tilliten svekkes over tid, øker tiltrekningen mot slike løsninger.

Derfor er denne saken større enn navnene som nevnes.

Spørsmålet som vokser frem, er ikke bare hva som skjedde. Det er hvordan staten og dens representanter nå velger å forholde seg til det som har kommet frem. For i et høytillitsamfunn er det ikke feilen alene som avgjør tilliten, men håndteringen av den.

Kan makt tåle å bli undersøkt uten å lukke rekkene? Kan ansvar tas åpent, også når det er ubehagelig? Kan institusjonene vise at de forstår sin symbolske betydning i befolkningens liv?

Hvis svaret er ja, kan tillit styrkes – også etter alvorlige rystelser.

Hvis svaret er nei, skjer det noe mer alvorlig enn politisk uenighet. Da begynner vi gradvis å miste troen på at makt faktisk er bundet av ansvar. Og i et samfunn som vårt er det ikke skandalen som er den største faren. Det er når vi slutter å forvente ansvar av dem som har fått makt på våre vegne.