Herold

For en måned siden ble Irans folkelige protester brutalt knust, en hendelse som mange beskriver som de siste års mest ekstreme undertrykkelse.

Det iranske samfunnet befinner seg nå i en tilstand av sjokk og ustabilitet, preget av både sinne og forvirring.

I offentlige samtaler, på sosiale medier og i beretninger fra innsiden av landet gjentas det samme spørsmålet:

Hvordan kunne verden være vitne til et slikt nivå av massedrap uten å reagere tilsvarende?

I forlengelsen av dette spørsmålet har kravet om muligheten for utenlandsk militær inngripen for å få slutt på Den islamske republikken rykket inn i hovedstrømmen av den iranske politiske samtalen.

Kollaps i troen på endring innenfra

Ulike anslag peker på svært høye menneskelige tap under nedslaget 8. og 9. januar.

Foreløpige estimater antyder at mellom 30.000 og 40.000 mennesker kan ha blitt drept.

Iran International har rapportert om rundt 36.500 drepte, mens The Washington Times anslår tallet til nærmere 40.000, og magasinet Time skriver om mer enn 30.000 ofre.

Det finnes også en rekke rapporter om titusenvis av skadede og alvorlige fysiske skader.

Blant annet om tusenvis av demonstranter som mistet synet under aksjonene.

Parallelt fortsetter meldingene om omfattende arrestasjoner og strenge dommer, inkludert dødsstraff, noe som er tegn på en systematisk undertrykkelse.

Den gjentatte erfaringen med voldelig knusing av protester, særlig etter den siste bølgen, har endret mange iraneres tro på muligheten for politisk endring innenfra.

De siste demonstrasjonene viste at selv mobilisering av millioner raskt kan slås ned med massiv makt.

Iranske demonstranter står i praksis uten beskyttelse overfor et styre som disponerer omfattende militære undertrykkelsesmidler og får politisk støtte fra enkelte utenlandske aktører.

I dette klimaet har en betydelig del av befolkningen konkludert med at en strukturell regimeendring uten utenlandsk inngripen fremstår som lite sannsynlig.

Etter at titusenvis av demonstranter er drept, har det vokst frem en tydelig diskurs blant iranere om at målrettet utenlandsk militær inngripen kan innebære lavere menneskelige kostnader enn gjentatte blodige nedslag mot folkelige protester.

Dette synet speiles i slagord malt i iranske gater, i innhold som deles på sosiale medier og i samtaler på persiskspråklige plattformer og følges av en uttalt motstand mot diplomatiske forhandlinger mellom USA, vestlige land og iranske myndigheter.

Forventningen om utenlandsk militær inngripen har samtidig skapt en tilstand av kollektiv usikkerhet i Iran.

Skolene fungerer i praksis på halv kapasitet, og mange familier holder barna hjemme. Universiteter befinner seg i en lignende situasjon.

De siste dagene har studenter fra rundt 15 universiteter publisert separate erklæringer med skarp ordbruk, der de slår fast at et «hav av blod» skiller dem fra myndighetene.

Flere akademiske miljøer, blant annet et sentralt forskningsmiljø for iranstudier, har kunngjort frivillig stans i ordinær virksomhet med begrunnelsen at normal aktivitet er meningsløs under de rådende forholdene.

Enkelte familier til drepte demonstranter legger daglig blomster på stedene der deres nærmeste ble drept for å holde den kollektive hukommelsen levende.

Antallet idrettsutøvere som trekker seg fra landslaget i solidaritet med befolkningen øker.

Samtidig opererer mange markeder på redusert kapasitet, og prisene på basisvarer stiger jevnt.

Mens samfunnet preges av sinne og kollektiv usikkerhet, fortsetter arrestasjonene. I de siste ukene har flere av de pågrepne i forbindelse med protestene blitt dømt til døden.

Strid om diplomati eller resolutt handling

En betydelig del av den iranske opinionen forventet at vestlige land raskt ville innta en langt strengere linje overfor Teheran etter den siste undertrykkelsen.

Gjenopptagelsen av samtaler fra USA og enkelte europeiske regjeringer har imidlertid av mange blitt tolket som et svik mot det iranske folk og som fortsatt ettergivenhet overfor det religiøse lederskapet.

Nå, med økende spekulasjoner om et mulig amerikansk militært angrep, har det samtidig oppstått en form for håp om at det iranske folkets krav endelig kan bli hørt.

Utvidelsen av kravet om utenlandsk militær inngripen mot regimet skjer samtidig som iranerne for bare få måneder siden opplevde den tolv dager lange krigen mellom Iran og Israel.

For millioner av iranere handler debatten ikke lenger bare om et valg mellom krig og fred, men om et valg mellom videreføring av en intern voldssyklus og håpet om et avgjørende brudd med den.

Et krav mange iranere fremmer ikke ut fra følelser alene, men på bakgrunn av egne erfaringer, sine kamper og de eksisterende realitetene.