Herold

Den islandske forfatteren Hallgrimur Helgason (66) forteller om bøkene som har gjort mest inntrykk på ham - og hvilke han ikke orker.

«Leselyst» i Dagbladet:

Dagbladet boks faste spalte, der vi stiller forfattere, kulturfolk og andre kjente folk spørsmål om lesevaner og -minner.

Har du et tips til hvem vi bør snakke med? Tips meg!

- Hva leser du nå? Og hva synes du?

- Jeg holder på å avslutte Margaret Atwoods nye «Book of Lives – A Memoir of Sorts». Jeg var nysgjerrig på livet til en av verdens største forfattere. Det var stort sett en fornøyelig lesning, hun har et fantastisk språk. Likevel er barndomskapitlene, som alltid i biografier, kjedelige og altfor lange – i tillegg til alle beskrivelsene av leilighetene hun pusset opp, reisene, matlagingen og hagearbeidet. Jeg hadde håpet på mer om romanene, ideene og inspirasjonene.

Men det var interessant å lese om hvor hun kom fra. På femtitallet fantes det jo ikke noe litterært liv i Canada! Jeg elsket også hvordan hun hevnet seg på sine kritikere, hatere, poeter og journalister. Å, misunnelse er et grusomt vesen!

Hallgrimur Helgason (66)

Islandsk forfatter født i 1959.

Ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 1999 for boka «101 Reykjavik», og i 2007 for romanen «Rokland» («Stormland»).

Aktuell med norsk oversettelse av boka «Seksti kilo solskinn», som er første bind i en trilogi om det islandske sildeeventyret.

Boka er på bestselgerlistene i Norge, og har fått terningkast seks i flere aviser.

- Hvilken bok har gjort uutslettelig inntrykk på deg? Og hvorfor?

- «Les Misérables» av Victor Hugo. Et bredt epos om 1800-tallets Frankrike, fra sør til nord, fra rennestein til luksus. En roman som tillater seg å være alt – både samfunnskritisk og essayaktig, historisk storlinjet og thrillerpreget. Det er en «roman-roman» hele veien, men også en kriminalroman, en kjærlighetsfortelling - og tidvis nesten en barnebok - men samtidig dypt politisk og personlig. Den grep meg mer enn Austen, Dickens eller Tolstoj.

- Jeg er fremdeles der sammen med Jean Valjean (for et navn!) bak scenen i rettssalen i Nord-Frankrike, hvor han spør seg selv om han skal åpne døra som skiller ham fra rettssaken mot en stakkars mann som feilaktig er anklaget for å være ham selv - Jean Valjean. Det er døra som skiller sannheten fra de komfortable løgnene, motet fra feigheten. Det er den dypeste scenen jeg har opplevd i verdenslitteraturen. Skal han avsløre sannheten om seg selv, redde en uskyldig mann og dermed risikere fengsel - eller skal han forbli i løgnen og leve sitt gode liv videre? Alt står i den døra.

- Hvilken forfatter skulle skrevet boka om deg? Og hvorfor?

- Jeg lever etter regelen om at jo mer spennende bøkene er, desto mindre interessant er forfatterens liv. Så i mitt tilfelle håper jeg det ikke er noe å skrive om!

- Hvilken selvhjelpsbok leste du sist? Og hvorfor?

- Jeg har aldri lest en selvhjelpsbok. Men jeg har skrevet en bok som heter «Håndbok i husstell for leiemordere». Kanskje den kan hjelpe noen i Norge, selv om de ikke er leiemordere.

- Hvilken bok har du smuglest? Og hvorfor smugleste du?

- For 15 år siden leste jeg den gamle islandske bestselgeren «Dalens liv», eller «Valley Life», av den kjære Gudrún fra Lundur. Hun var en enkel bondekone fra nord som ønsket å bli forfatter, men livet holdt henne på kjøkkenet i 40 år. Hun ga ut sin første bok som 59-åring, men frem til hun døde som 88-åring, utga hun flere bøker enn noen annen islending. «Dalernes liv» er også den lengste islandske boken som finnes, på 2 500 sider. Den var en enorm suksess i sin tid, men ble alltid regnet som «lavlitteratur». Gudrún ble sett på som vår egen Margit Sandemo.

- Jeg ble slått i bakken av kraften i denne boka - jeg klarte knapt å legge den fra meg. Det er en gripende historie om en kvinnes motgang og en ujålete skildring av livet på landsbygda på Island før første verdenskrig. Den gjorde sterkt inntrykk på meg, noe man kanskje kan ane i «Seksti kilo»-sagaen min. Derfor begynte jeg å promotere boken og oppfordre folk til å respektere denne beskjedne forfatteren, hvis arbeid alltid ble avfeid som «gammeljomfrulitteratur». Jeg malte også portretter av henne (jeg er også maler) og skrev forord til en av romanene hennes. Jeg tror det bar frukter - nå blir hun omtalt som «vår egen Sigrid Undset» eller «den islandske Selma Lagerlöf».

- Hvilken romankarakter kan du ikke fordra? Og hvorfor?

- Som ung mann studerte jeg i Tyskland da Peter Handke var den store stjerna. Jeg prøvde å lese romanene hans, også i engelsk oversettelse. Hovedpersonen var alltid omtrent den samme - en gretten, fremmedgjort mann, som selvsagt var forfatteren selv i tynn forkledning. I romanene vandret han rundt i Salzburgs eller Paris’ forsteder i frakken sin og klaget over livet og alt mulig annet. Men da jeg leste «Versuch über die Jukebox» («Essay om jukeboksen») i 1990, fikk jeg nok av denne kjedelige fyren som nå befant seg i Spania og gikk fra landsby til landsby for å sammenligne jukebokser! For en sløsing med tid det var. Jeg har ikke lest Handke siden.

- Men da jeg mange år seinere så ham på nyhetene der han ropte sint til journalistene med Nobelprisen i hendene, ble jeg minnet på hvorfor jeg ga opp ham.

- ...og hvilken romankarakter ville du ligget med? Og hvorfor?

- For et sprøtt spørsmål! Jeg får gå for Gunhild Kongemor. Hun er en nøkkelfigur i vårt nasjonale epos, «Njåls saga». Jeg leser denne boka hvert år nå, som alle islendinger gjør etter at de har fylt 60. Det er som et Shakespeare-drama, men med middelklassebønder istedenfor konger og prinser, og skrevet tre hundre år før «Hamlet».

- Gunhild Kongemor, den norske dronninga, dukker opp i flere sagaer, men i «Njåls saga» er hun enke og bor ved sin sønn Harald Gråfells hoff i Oslo. Men hun er fortsatt en sexmaskin som velger sine elskere etter eget forgodtbefinnende.

- I et avgjørende øyeblikk tar hun Hrútur, som er på besøk fra Island, til sin elsker, og ifølge sagaen låser hun seg inne i senga med ham i to uker i strekk! Selv om hun avslutter forholdet med en forbannelse, forblir hun den mest erotiske kvinnen i sagalitteraturen. Ingen ville sagt nei til en natt med henne. Dessuten ville det vært fascinerende å våkne i et palass i Oslo i år 950. Og hvem vet, kanskje man kunne blitt far til nye norske konger! Selv om Gunhild nok var forbi barnefødende alder da. En natt med henne som ung hadde nok vært risikabelt - hun var jo gift med Eirik Blodøks den gangen …