Når det offentlige søler med pengene våre
De sist frigitte Epstein-dokumentene har satt Norges omdømme under hardt press.
Jeg var selv invitert til middag i International Peace Institute (IPI) lokaler i New York i 2008. Jeg var sammen med et tyvetall andre nordmenn, som var i verdensbyen i anledning New York Marathon.
Det var i og for seg en naturlig hendelse. Det var lokalene som gjorde inntrykk.
De opptok hele toppen av en skyskraper rett overfor FN-bygningen, med terrasse rundt hele etasjen. Det var storslåtte kontorer, stor spisesal, kjøkken og loungeområde. Alle rom var panelt i norsk bjørk.
Norske kokker og servitører sto for serveringen. Det er vanskelig å anslå kostnadene til oppussing og drift.
Men rammene etterlot liten tvil om hvilke ressurser som sto til rådighet og reiste spørsmål om forholdet mellom formål, forbruk og moralsk ansvar.
I den offentlige debatt får vi ofte høre at det er private næringsdrivende og mennesker med mye penger, som utgjør korrupsjonsfaren. Samtidig viser stadig flere saker, at offentlig ansatte og politiske miljøer ikke nødvendigvis står tilbake.
Når det er lett å bruke andres penger, våre skattepenger, og kontrollmekanismene svikter, åpnes det for misbruk. Det nye er at dette ikke bare handler om idealisme eller politiske feilvurderinger, men også om mulig egen vinning.
Tidligere var Norge kjent for sin sjenerøsitet innen utviklingshjelp. De senere år har «fred» blitt et tilsvarende vidt og lite etterprøvbart begrep. Hvor lenge har det pågått? Og hvor grundig har midlene vært kontrollert?
Allerede i forbindelse med Oslo-avtalen 1993/94 har det senere blitt stilt spørsmål om alle pengene gikk til formålet.
Det ble etter hvert ryddet noe, etter kritikk knyttet til habilitet og rolleblanding. Men sentrale personer fortsatte i ikke mindre sentrale stillinger.
Den mest sentrale fortsatte senere som diplomat og FN-topp. I 2005 ble han leder for International Peace Institute (IPI), en stilling han hadde frem til 2020. Avgangen kom etter kritikk rundt instituttets finansiering og forbindelser til Jeffrey Epstein.
Samtidig hadde ektefellen fast stilling i Norges FN-delegasjon i New York. Tidligere FN-ambassadør Morten Wetland har uttalt at han var imot atUtenriksdepartementet ga rundt elleve millioner kroner årlig i støtte til IPI.
Over perioden tilsvarer det 130,6 millioner kroner i statlige midler. Ifølge offentlige uttalelser skal disse beløpene ha vært svakt synlige i UDs regnskaper.
I tillegg har vi sett opplysninger om tidligere statsminister og utenriksminister og deres omgang med Epstein. Gjelder det flere? Fortsatt er over to millioner dokumenter ikke frigitt.
Hvor gikk det galt? Er dette enkeltsaker, eller uttrykk for en ukultur der offentlig makt, prestisje og penger flyter sammen?
Én ting bør være ukontroversielt. Ingen som har rent mel i posen, kan si nei til en ekstern og uavhengig gransking av Utenriksdepartementet.
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.