Herold

Han stirrer olmt på et nissepar – begge med stor mage – som plutselig har dukket opp i gangen. Blikket til pus er ikke til å ta feil av. Det sier; jeg hater forandringer. Advent er tiden da huset ikke lenger er til å kjenne igjen. Vi skal oppgradere hjemmet fra normalen med en del pynt til ... eh ... en god del mer pynt for å si det diplomatisk. Det betyr at ingen ting er som det pleier å være. Det irriterer pus. Han er et skikkelig vanedyr. Bedre blir det ikke når han med vantro i blikket med ett får øye på to «fremmedfolk» med skjegg og rød lue som har satt seg til tett innpå favorittplassen oppe på sofaputa i stua.

Smartembed for https://www.bygdeposten.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=283233

Det er derfra – oppå den ene sofaputa – at familiens gulbrune overhode vokter sitt rike. Det kan se ut som han sover, men stadig glipper han med det ene øyet og følger mistroisk med på forandringen. Han er generelt lite fornøyd med at huset er i ferd med å bli adventspyntet.

Jeg har tenkt at hvis pus var et menneske, ville han stemt Senterpartiet. De liker heller ikke forandringer. Hvis pus var et menneske, ville han nok irritert seg over at postmannen eller dama ikke kjørte ruta hver dag, selv om det ikke var noe post å levere fordi den har blitt digital. Pus som menneske ville sverget til kontant betaling og blitt med i den nokså smale gruppen av forbrukere som betaler med tusenlapper – som folk over 90, håndverkere, vedselgere og noen få andre.

Utover i advent venner pus seg til forandringen. Når han har funnet sin plass blant nisser, fjøslykter, glitter og stas går det ikke lange tiden før alt skal pakkes ned igjen. Da kan pus stoppe opp i gangen og lure litt på hvor paret med rød lue og stor mage har tatt veien. At de har flyttet uten å ta farvel? Inn mot julen vil det også bli mange liflige dufter i hjemmet – dufter som gjennom snuten til en katt sikkert kan ganges med hundre sammenlignet med hva lukteorganet til hans tobeinte undersåtter klarer å fange opp.

Det kan bli for mye. Da tar han seg en tur ut, men ettersom han i likhet med matfar har et svært anstrengt forhold til vinter, blir turene korte og få. Derfor blir det mange timer på sofaen, der han mistroisk og indignert følger med på at nisser kommer og går, at de flotteste plassene for innendørs ekspedisjoner med ett er okkupert av en hel nissefamilie eller et helt lite nabolag av diverse hus med lys i.

Ett år tenkte vi å glede pus med en julekalender for katt. Vi var spente på responsen. Den var avmålt, for å si det kort. Han snuste overlegent og gikk til matskåla med det faste fôret. Litt som en egen gammel stabeis på bygda, som fnyser av sushi, og gomler gammelost.